Over midsommer

No som vi har passert midsommer e æ jo vant med at høya begynne. Men, det e mange år siden man bidro med nokka på det feltet. Tungt arbeid va det og det bygde karakter så det holdt.

Kveldan med midnattsol va over for noen daga sida. Ikke det at man følge så mye med. Kveldssola i de store stuevinduan våre, har jo vært stengt ute med persienner. Men, vi vet jo den e der. Og det hende man må fotografere den. Finast blir det likevel når den går ned og lyse opp skyan fra undersida.



Nok om sola. Det va høyonna og sånt æ sku skrive om. Som barn og ungdom va det på denne tida at mye friskluft og manuelt arbeide dominerte. Hesjer skulle henges og siloa fylles. Man ble betalt i tak over haue og mat på bordet... Ja, og så vanka det jo en og anna ispinne. Så da æ ble eldre dro æ heller til andre og jobba for timelønn.
Men, de tider e dessverre over. Så Julianne har funnet en anna måte å tjene penga på. Hjemme får ho samme betaling som æ fikk. Bretting av klær og rydding av rom har ingen tariffavtale hos oss.



Nedenfor huset vårt på kanten av Prestefjellet, stoppe turistbussan for at turistan skal få tatt noen panoramabilder over Kirkenes. (Inkludert industriområdet nært havna som slettes ikke e nokka å ta bilde av.) Det her e tydeligvis folk som e glad i det søte liv. Vafla og muffins går i hvert fall unna. Kan betrygge alle om at det her har et omfang som verken føre til at næringsmiddeltilsynet eller skattevesenet må kobles inn. Og siden ungan sjøl har funne på det her, kan også arbeidstilynet ta sæ en bolle. Samtidig lære Julianne og to ferielekekamerata litt om kremmerlivet og serviceyrket forøvrig. For "høyonna" i hagen e det bare pappa som får styre med.



Etter en heller kort arbeidsdag e det jo deilig å ha et lite vann i nærheten. Fjellvannet har til og med ei kunstig strand. Der kan man få skylt av sæ svette og matlukt og anna gruff. Samt kjølt sæ ned noen hakk. Sist vi va der va det 17,4 grader i vannet. Grei nok badetemperatur til hardbarka nordlendinger...

 

PS. Va en reportasje om bloggen min i tirsdagens Sør-Varanger Avis. Tosiders til og med...

Dnort

  

 

Kortreist spådom

At ting e kortreist e jo så i vinden. Men, det e vel ikke bare mat det gjelder. Her ska du få en spådom som e temmelig kortreist. Og det handler om multer.

Mange har kanskje fått med sæ at det blir et forholdsvis dårlig multeår i år. Og at multa blir seint moden. Det e ikke det min spådom handler om. Heller ikke om været, resten av denne sommeren. Æ kan kun spå det være æ oppleve her og no. Og det e jo ikke rare spåegenskapan. Nei, min kortreiste spådom handle om nokka anna...



Til no i år har det her i Sør-Varanger vært en tørr sommer. Og det har også vært mye vind. Sånt påvirke multa. Og det betyr også at det blir mindre multer i år enn i fjor. Men, det vet vi jo allerede. En fersk rekognoseringstur bekrefta også dette. Det e tørt i marka. Æ kunne ferdes rundt i sko, selv på myra. Men, så va det den spådommen min, som i tillegg e kortreist...



Og no kommer den. Spådommen altså. Den e faktisk ganske så sann også. Den e sånn her:

Du som leser det her kommer sannsynligvis ikke til å orke å gå så langt at du får plukka nokka særlig med bær i år. Min erfaring e nemlig at de aller fleste foretrekke bæra si så nær sæ, at den allerede har plassert sæ i ei hylla i en butikk. (Altså e det alle de potensielle bærplukkeran som e og blir kortreist.)  

Det va min kortreiste spådom om multebær. Takk for oppmerksomheta og takk for at du i år også overlate all plukkinga til mæ.
PS. Æ spis alt sjøl!

Dnort

 

 

Jakobsnes - Ditt nærmeste ferieland

Bare en enslig kilometer fra Kirkenes, ligg Jakobsnes. Men, uten båt e du nødt tel å kjøre heile 18 kilometer for å komme dit.
Så nært, men dog så fjærnt.

På vei dit passere du en del merkverdigheter. Blant anna den plassen i Norge der landet e smalast. Fra Elvenes til Russegrensa e det bare 1580 meter! 
Æ tok mæ en tur på sykkel i går. Det va såpass opplett at det va forsvarlig å sykle til Jakobsnes. Sjøl om avstanden ikke e i nærheten av dagsetappan i Tour de France, va det slitsomt nok. Nokken stopp for å ta bilda, va derfor kjærkommen.



På veien må man passere en del veiarbeid. Veien mellom Hesseng og Elvenes e under ombygging. En ny trase bygges med tunnell og ny bru på Elvenes. Det her e igangsatt pga. at norske myndiheta har lagt litt prestisje i å ha en mest mulig flott og moderne vei, tett opp til russegrensa på Storskog. Andre veia i kommunen har nok en helt anna status. Som syklist kan det anbefales å tråkke sæ opp turstien som går mellom Andre- og Tredjevann. Da unngår du det meste av anleggsarbeidet. Men, pass på å holde kjeften lukka mellom trean. For der holder sverma med småflue og andre kryp, kontinuerlig fest på stien.



Like etter brua på Elvenes tar du, etter å ha beundra kor grenseløst smalt Norge kan være, til venstre. Sjøl om du sykle rett under en stupbratt fjellvegg langs fjorden utover, treng du ikke være særlig redd for å få stein i haue. Og skulle det skje, har du jo sikkert som æ, en hjelm som beskytte knotten... Etter å ha pæsa dæ opp den brattaste bakken på turen, vil du snart kunne beskue en av de mest originale postkassestativan på turen. En avsagd robåt står og beskytte posten mot vær og vind.



Framme på Jakobsnes e det mye fint å se på. Det e rett og slett pittoreskt der. Selv den utrangerte bussen som sist kjørte ruta Fredrikstad - Moss, har sin sjarm. Tråkke du litt lenger langs fjorden, ende veien ved inngangen til Kirkenes Processing som bearbeide og slakte laks for Lerøy Aurora. Ole-Eirik Lerøy e styreleder i Marine Harvest som nylig va aktuell i nyhetan pga. nok en gigantisk lakserømming. Mens du står der å grunne over hensynsløs storkapital, resistent lakselus og den manglende aktiviteten på Jakobsnes sin største arbeidsplass, kan du jo også tenke at du faktisk bare e halvveis på turen din.



Eventuelt kan du jo høre med en av kaillan i småbåthavna der, om å bli ført over den ene kilometeren til Kirkenes...

Dnort
  
 

 

Sommerintervju

Pappapasserpå skal intervjues i lokalavisa i dag!

For at vi ikke skal få for høye tanker om oss selv, legges et bilde av en stjernetåke inn her. Tenk hvor bittesmå vi er...



PS. Det hadde vel vært en ide å ikke referere til seg selv i flertallsform. Er visst et tegn på gigantomani.

Dnort

Sommer 2015

Det eneste vi ikke kan gjøre nokka med, e været...
Kort dikt akkompagnert av nån sjeldne godværsbilda fra årets sommer. 

Sommern e her

Men, ligne mer på høst

Fint innevær

E nok en fattig trøst

 

Ser i været

Slapp av inni stua

Alt æ hære

Men, har fortsatt trua

Har det så bra

Tar mæ en kald cola

Æ slappe av

Så kommer sikkert sola

 

Dnort

Innesommer

Mange vil hevde at man som voksen bare huske de solrike sommerdagan. Kanskje stemme det for nokken. Men, da trur æ det hjelpe å vokse opp sør i verden. Som nordlending har du ingen sjans... 

Æ har aldri vært den som gikk rundt å klaga på været. Blir heller ikke værsjuk. Det e kanskje ikke så rart. Æ har tross alt vokst opp i et av de mest forblåste værhollan i nord. På Nordeidet sa man at det «blæs no en vijnn, kor'enn du kjæm». Sjøl på de vakraste sommardagan må man søke ly bak ei nåvv. Det e bare stilla der når vinden snur. Og med høye fjell rundt bygda, e nedbør heller en regel enn et unntak. Så ille va det i min barndom, at når det blir ordentlig dritvær her æ bor i Kirkenes, så synes æ det e både hjemmekoselig og avslappanes. Æ sovne best til lyden av regn som tromme rytmisk mot blikktak, sammen med lyden fra vinden som spiller uværsballader på stømledningan. 


Hyttebyggingsprosjekt innadørs

Det å leke inne va nokka vi sjelden fikk lov til å gjøre. Moder'n hadde alltid nokka på gang som krevde ungefritt hus. Sjansen for at man ble tildelt en langtekkelig arbeidsoppgave va også overhengende. Så på sommarn va man litt mer naturbarn enn vanlig og hang som regel og dingla i et tre, rak rundt i en båt eller gikk på oppdagelsesferd i en gammel fjøs. Men, så kunne det altså komme daga da været va så utrulig ufyselig at det ikke va «værandes ute, verken for menneska eller dyr». Vi hadde saua og nokka våtere enn en sau i regnet, finnes neppe. På sånne daga fikk vi være inne. Og da ende man gjerne opp med å «husere» litt. Det vil si å drive en eller flere voksne til vanvidd med springing, roping og anna utagering. Det e tross alt grenser for ka man kan settet en 10-åring til å gjøre av arbeidsoppgava. Og når dem va gjort, va man sjelden sliten nok til å sitte stille på en stol mer enn i noen minutt. Det e vel sånne daga man som forelder har minst sans for. Sånn «husering» e tru det eller ei, mest slitsomt for den som ikke deltar aktivt. 

No e jo ungan forskjellig og slekte ikke alltid på foreldran sine på alle områda. Der både æ og fruen kunne være vanskelig å ha i hus, e Julianne på 10, stormens øye. Ikke det at vi voksne spring rundt og kauke mens ho sitt i ro, men ho e altså en såkalt stille unge. Trives best med aktiviteta som ikke inkludere for mye støy. Muligens litt lydsensitiv som faren. Men, det å bygge ei hytte av puter og pledd foretrekkes altså framfor min favoritt; klatresisten. Om du ikke har lekt klatresisten bør den vel beskrives. Enkelt fortalt handler det om å leke sisten (eller «pegen» som vi kalte det før) uten å være borti golvet. På forhånd må det lages ei løype og noen regla må avtales. Men, uansett framgangsmåte kan ikke dette lekes stille. Og du utsette dæ sjøl og resten av huset for både slagskada og potensiell vandalisme. Det e derfor det va så gøy!


Midlertidig lovlig oppført hyttebygg

Hyttebygging innadørs derimot kreve ingen forhåndsgodkjenning av plantegninger eller byggetillatelse fra kommunen. Bruk av hammer og spiker e selvsagt strengt ulovlig. Knappenåle til å feste pledd, laken og anna sammen, kan godkjennes. Bare man huske å fjerne disse når det midlertidig oppførte bygget skal saneres. Ka man gjør inni ei sånn hytte har ikke de voksne nokka med. Men, grilling og frityrsteiking bør ikke forekomme. Den voksne bør heller kunne trå til med servering av mat og drikke, bare dette varsles i høvelig tid. Og om ønskelig, kan jo selv en forelder inviteres inn. I hvert fall så mye av disse gigantmenneskene som det er forsvarlig å ta inn i ei lita og til dels skjør hytte.

Imens får bare lavtrykkan herje sæ ferdig utadørs. Dem finn nok sikkert nokka bedre å gjøre snart. Dem må gjerne dra og plage søringan litt. Imens får vi voksne se tel å finne på nokka nøttig å gjøre innadørs...

Dnort

Nordkapp - For nybegynnere

Det e kanskje litt vel sjølsikkert å skrive en reiseguide for en plass man bare har vært en gang? Men, å la være ville jo være å frata alle ferskingan en sjanse til å lære av mitt førsteinntrykk. Dessuten har æ som min svigerfar brukte å si, mye godt å komme med...

De fleste turistan kommer til Honningsvåg med båt. Denne gangen kom æ med et av Viderøe sine småfly. Om man like luftige og spennende landinger, kan det anbefales. Dem som æ skulle være i lag med der på sangerstevne, kom med buss. En fryktelig lang busstur som kun kan tåles om man slår ihjel tida med å ha fest på bussen. Å komme sæ fra Honningsvåg med fly kan være et sjansespill. Der e dem verdenskjent, i hvert fall i Norge, for ei havtåka tjukkare enn innkokt betasuppa. Så sats på båt. Hurtigruta stoppe der både på nord- og sørtur, om være tillater det.

Før du fyk videre til the northernmost point of Europe, kan en tur rundt i "byen" anbefales. Honningsvåg fikk bystatus en gang på 90-tallet. Mest for å terge Hammerfestingan som til da hadde vært verdens nordligste by i uminnelige tider. (Vel, 1789 e lenge sia.) Men, nok om det. Ta dæ en runde i gatan. Kreativ bruk av sjøstøvla e ikke det eneste du kommer over. Dem servere til og med kaffe latte på et par av kafean. Så bystatusen tas på alvor. 

En ting må du være forberedt på. Du e ikke ferdig med magetrøbbel og svimmelhetsfornemmelsan fra turen til Honningsvåg. På vei til Nordkapp må flere særdeles bratte fjell bestiges med buss. Og værre blir det på tilbaketuren. Da kjøre du helt ytterst mot stupet i høyre fil, der veien klamre sæ til fjellsida. Og e du som æ, skeptisk til tunnella som går unaturlig langt og lenge under havet, så må æ bare gjenta: Ta båten! Der får du nok magetrøbbel, men slepp unna klaustrofobiske angstskrik. (Det siste ordet i forrige setning e forøvrig kjent for å ha flest konsonanta etter hverandre i hele verden!!) Du bør kanskje også vurdere ditt reisefølge. Undertegnede har flere sånne funfacts på lur... 

Ja, apropos morsomme fakta. Ytterst på Knivskjellodden, som ligg like ved Nordkapplatået (ja, det e sånn det skrives) e punktet der det virkelig e northernmost. Det e over en kilometer lenger nord. Men, det va liksom ikke et så viktig fakta når man fant ut at turistan gjerne ville nordover og se på midnattsola. Nokka man sjelden får sett på Nordkapp. Nevnte æ tåka? E det ikke tåke så e det gjerne overskya. Men, du treng ikke å være så lei dæ for manglandes sol. Du har i det minste fått med dæ nokka de andre turistan ikke har: Du har no essensiell kunnskap om ka som e lengst nord på fastlandsnorge.

Når du har reist så langt må det jo tas bilda. Samle en gjeng tilfeldige bekjente eller bli med i et kor, og ta et lagbilde framfor en stein. Smil, du overlevde jo turen hit. Hvert år i juni deles det ut en pris på 100000 av stiftelsen Barn av Jorden. Om du skulle komme dit i juni, ikke forvent at DU får prisen. Selv om du også e et av jordens barn, så e det folk som jobbe med nødlidende barn som får den. Du har jo nettopp brukt en masse penga på nokka så lite samfunnsforbedrende som å komme dæ lengst mulig nord på verdens fastland. (Og du har jo heller ikke klart det.) Du får nøye dæ med å ete overprisa vafla. Dela av overskuddet går til en god sak. 

Inne i platået har man lagd et digert hull. Der har man nederst ei grotte. Blir du med det koret du nettopp ble med i ned dit, kan du jo hive dæ med og synge en konsert der. Men, forvent ingen akkustikk der. På vei ned har man laga noen utstillinge, hugd inn i fjellet. Dem forestille gjerne mer kjente og historiske turista enn dæ. I tillegg e det et kapell der. Kan jo hende du treng å kontakte høyere makter angående returen...

Ka enn du gjør når du kommer ut på platået, ikke gløm å ta en selfie! (Bilde av dæ sjøl som du sjøl har tatt.) Og se for all del fornøyd ut. Du har tross alt lagt ut et halvt mosambisk statsbudsjett på den her turen. Tar du bilda uten at du e med, kan folk som ser bildan dine etterpå, fort komme til å påstå at det her e andre sine bilda. Og at du ikke bare e en løgnhals som skryt av å vært fryktelig northernmost uten å ha vært det. Men, også en tyv som stikk av med andre sine feriebilda.

Til slutt. Det at platået på Nordkapp (vanskelige ord kan med fordel deles opp med en preposisjon mellom) har begynt å sprekke opp og har et svært hull i sæ, kommer neppe til å føre til at du i løpet av turen ender i havet med tonnevis av stein oppå dæ. Men, stå for all del ikke ytterst på stupet å tenk sånne tanka. Tenk heller på tilbaketuren. Den lange og gudsjammerlig kjedelige tilbaketuren, i en verden som uansett plass på fastlandet e sør for Knivskjellodden. Der du aldri har vært. Men, no vet du i hvert fall det. Gode depresjona bør i det minste være velinformert...



Dnort

Ivrig 17. mai

Barnetoget i Tromsø var ingen høylytt forsamling. Men, ett unntak var det.

Ikke alle er like ivrige. Men, de få som var det, fikk fram smilet hos de fleste. Hipp, hipp hurra!

video:20150517778


Dnort

Kom mai du skjønne milde... - 1. mai i Kirkenes

Å gå i tog på 1. mai e ikke nokka æ har vokst opp med. I bygda æ kommer fra hadde man ingen arbeidsgivera å protestere mot. I Kirkenes stille saken sæ litt annerledes.

Bønder og fiskera e jo sine egne arbeidsgivera og holder heller denne hviledagen hellig. Så da ble det kun 17. mai tog hos oss. I Kirkenes derimot e det lange tradisjona for å marsjere med høye faner og særdeles røde flagg. Også ungan deltar. Helst på sykkel... 



Hornmusikken e en selvfølge. Sjøl om Bjørnevatn Ungdomskorps begynner å dra på åran, drar dem også mange fans. I år hadde dem sikkert over 300 følgera. De fleste av dem gikk bak korpset...



Ikke alle va like fornøyd med været. Det veksla mellom sny og regn hele dagen. Og det va surt og kaldt. Den skjønne og milde mai e kraftig forsinka her i Kirkenes. Men, vi vet jo kor vi bor...



Fortroppen på sykkel leda an opp til Wesselborgen sykehjem. Der va det kransenedleggelse. Og det kunne se ut til at de gamle også hadde lagt sæ. Så ikke en eneste av dem som va med på å bygge landet. 



Inne på Samfunnshuset va det is til alle ungan. Og de voksne fikk glovarm kaffe å varme sæ på. Gode kaker og tildels flotte taler, ble også servert. Svekkelsen av arbeidsmiljøloven va en sak som engasjerte. Gratis kino etterpå engasjerte nok mer, for ungan.



Så va det verdt å trosse værgudan, traske gatelangs og høre på et gammelt korps? Selvfølgelig, å komme sammen med så mange meningsfeller en dag i året e verdt det!

Va det 1. mai tog i hjembygda mi i år? Vel, når de fleste der mottar "lønna" si fra staten, e det antakelig lite å protestere på. Dessuten har jo sauan begynt å lamme...

Dnort

Permanent vacation...

Gjett vilken nyhetssak som kommenteres her..?

 

Dnort



Påske 2015



Gratulerer med dagen!

Sitt på Gardermoen og æ lengte hjem
Været og SAS har vært dum og slem
Skulle jo vært der hjemme og feira dæ
Men, tidsklemma har vel beseira mæ

Så her sett æ og kan ingenting gjøre
Ute e det uframkommelig og sørpeføre
Uansett, herfra ska æ nok snart fære
Så gratulerer med dagen min kjære!




Dnort

Morgenstemning 2

Det e straks 10 år siden æ starta den her bloggen. Noe av de første æ publiserte va et dikt som het morgenstemning. Her kommer oppfølgeren...

Ett lite klynk, så et høgt vræl

Hjertet hamre. Drømmen va fæl

Klare ikke sove, pappa står opp

Høre en lyd. Hjertet gjør et hopp

 

Alle sover. Kor kom lyden fra?

Blir så stille. Kan ikke være bra

Store nurket står, i døra og spør

Ka har du pappa, oppe å gjør?

 

Vi går inn til mamma som sover

Alle tre i senga. Alarmen e over

Sammen e vi sterke. Alt e trygt

Må bare takle min framtidsfrykt


Link til det første diktet:
http://pappapasserpaa.abcblogg.no/050605160114_morgenstemning.html

 

Dnort

Konsekvenskultur

Det er ikke bare bare å holde oppmersomhetsnivået oppe på en konferanse...


Etter en snau halv time falt jeg ut
Grafer, tall og ord ble alt for mange

Hodet var fullt og hjernen kaffegrut
Blikket ble fjernt og skjærene trange

 

Da fant penna papiret og ord kom ut
Tankene flyktet fra sitt jomfrubur

Følte meg ikke lenger dum som en stut
Men, hva fanden er konsekvenskultur?!

 

Verdt en applaus..?



Stand up

Her om dagen ble æ påminna at æ en gang prøvde mæ på stand up. Æ fikk til og med godt betalt for den, sammen med quizen æ hadde med samme gjengen først. Siden det begynne å bli noen år sida, tenke æ at teksten æ da brukte, no kan publiseres. Dem som "kjøpte tjenesten" har sikkert glømt mine forsøk på godmodig latterliggjøring og mer eller mindre infame stikk. Dem flirte jo bra den kvelden. Det va'kje det. Men, æ fikk også noen tilbakemedlinge etterpå om at ikke alt va like godt mottatt. For min del ble det vel mer en bekreftelse på at den typen humor har si kraft og at den virka som beregna...

Så her har dokker den:

Sykefraværsmonolog

Så her sett dokker, ja! Har dokker ikke en jobb å gjøre? En som dokker forhåpentligvis e bedre på enn quiz?
Æ høre dokker jobbe med å få ned sykefraværet. Folk e jo så syk for tida. Sånt blir det sykepenga av. Ja, tenk, selv pengan e sjuk..!
Og dokker sett og stappe i dokker! Tylle nedpå med gratis sprit... Dæken førr et gjeng!!
Har dokker ikke hørt at fedme og alkoholisme e overrepresentert her oppe, når det gjeld årsak til sykefravær. Æ e no et godt eksempel på det. Ja, på fedme og alkoholisme... Ikke på sykefravær! Sjuk e æ aldri....nesten aldri... så godt som... Og blir æ først sjuk e det ikke nokka jækla bæs som hoild mæ hjemme. Kan vel si det sånn at sist æ va sjuk kom det ut i begge endan...
Nei, ka e det æ sei, dokker spis jo enda... Må bare beklage, men æ e arvelig belasta. Faderen kunne si de utroligste ting under middagen. Presten va bare den ene gangen på middagsbesøk og han va like sulten da han for...

Æ e no overbevist om at godt over 50 prosent av sykefraværet bare e bæs. Ja, det e no et uttrøkk vi før brukte om eh..."ukorrekt nedjustering av arbeidsevnen". Ordet "bæs" forsvant fra språket omtrent på samme tid som "skoft?"og "dorge lat". Fadern va aldri borte fra arbeidet, han! Sjuk det va han og plagdes med hjertet. Og ryggen va så skeiv og maltraktert at selv han salig Stokke i Tromsø måtte gi opp. Men, på jobb gikk han uansett form og føre. Ja, for han gikk de to små kilometran han hadde til jobb. E det nån her som går til jobb..? Nei, man står heller med neggelsprett og skrape frossne bilvindua og pæse innpå giftig dieseleksos, i stedet for å gå de ti minuttan det tar til jobben... Fastlegen min sei at det enda ikke e nån som har kvilt sæ i form. Og når æ ser på formen på en del av kroppan her, så e det nok fleir som burde ta sæ en tur tel han Tørrstad!

(Æ skal på butikken og handle etterpå, om det e nån som lure på ka lappen her e tel før. Det e riktignok bare melk og brød æ skal handle. Men, det som ikke blir notert, blir ikke estimert, som faderen brukte å sei. Æ e på lavkarbo-diett. Dokker e just ikke aleina om å slite med vekta...)

Dokker veit, fadern va eneste kjøpmann i mils omkrets. Så han kunne ha butikken åpen fra ti tel ett hver dag. Og folk syntes det va greit! LO har hatt 6-timersdag på ønskelista si sia krigens daga. Fader'n hadde 3-timers dag, han! Ka fanden sku han sette hjemme for da?! Ja, han hadde no nån saua å styre med i tillegg, så det va no ikke at han ikke ville arbeide. Men, æ trur kanskje den der 6-timersdagen kan har nokka førr sæ. Ja, om du klare å kræke dæ ut i en ferdig oppvarma bil og kjøre de få metran du har til jobb, så klare du no vel ikke å bæs dæ fra 6 usle tima med ærlig arbeid?! Et par av de timan består no i tillegg av betalt lunsj, røykepausa, kaffepausa, tissepausa og æ vet ikke ka... Sleng på en time med møta der de fleste hold kjeft og sett og drodle krumelura og krusefiksa, e man fort nede i 6, ja kanskje 3 tima arbeid. Tenk litt på den...

(Æ kom tel å tenke på han Hagerup der heime. Han sku også handle bare to ting og kom rett før stengetid. Men, sia han ikke hadde huska huskelappen sin, kunne han ikke huske ka det va han sku huske. Kjerringa va ikke mye blid når han kom heim med to liter totaktsolje og en pose kokus. Det ho trengte va ingrediensa tel brød... Han blei no stakkars nødt å maule tørr kokusmasse tel kvelds...)

Æ leste forresten en plass at dem på Island i enkelte tilfelle sende en sykepleier hjem til dæ om du ringte jobben og sei du e syk. Ja, det stemme! Derduen, det ska bailla tel å ringe å bæse om ondt i arbeidsviljen, om du risikere å få ei morsk polsk sykesøster på døra. Ja, om det ikke e baillan du har ondt i da... Type: "Jai må ta lite sedprove..." Nei, det e sant dokker satt jo og åt... Ja, kjør på med dressing...

Æ ska no ikke stå her å jåsse så lenge. Det va han (anonymisert) som ville at æ sko komme og fortelle dokker et par alvorsord. Han e no forresten et god eksempel på kor mye tullskap folk kan finne på mens dem har fri. Og som går ut over jobben. Æ skal ikke gå i detalja. Dem finn dokker på facebook, der videoen fra stuntet også e lagt ut! Det e no snakk om en tur nedover en bakke som regelrett gikk heilt rævva. Han jobbe jo på kontor og kunne ikke sette på fleire uke. Dårlig kombinasjon det der. Så han blei pent nødt å legge sæ langflat. Ikke for arbeidsgivern. Nei, på sofaen! Det her skjedde heldigvis rett før fotball-VM... Men, det e no litt synd på han også. Bare si akebrett til han så får han rare rykninge i fjæse...

Æ jobba forresten en gang med ei som stadig vekk va sykemeldt. Både 50 og 100 prosent. Nån ganga 150 prosent... Æ spurte ho en gang ka ho gjorde når ho måtte være så mye hjemme. Og sia det var like før jul kunne ho stolt berette at ho hadde fått hengt opp julegardinan, bakt syv sorta, kjøpt det meste av julegavan og vaska heile huset, inkludert alle de innvendige takan! For ka e det dem gjør alle disse som befolke sykemeldingsstatistikken? Den dårlige samvittigheta og pliktfølelsen som fikk fadern på jobb, uansett ka, får jo folk tel å jobbe i dag også. Bare at dem gjør det hjemme! Dem bygge ulovlige garasja og måkke plenen rein for sny. Dem går på elgjakt, rypejakt, lemenjakt, klesjakt og ka det måtte være. Og nån få av dem går ut og leke sæ på akebrett...

Nei, nok om ræva tel han (anonymisert). Dokker har vel mista apetitten for lenge sia. Og da har vel æ gjort min jobb. Jo mindre dokker bruke av kostpengan, jo mer midla blir det til forebygganes arbeid.

(Æ får vel prøve å rekke butikken. Fadern hadde tre tima åpent. Dagens butikka har no snart åpen døgne rundt. Men, tenk; enda slit man med å rekke dem før det stenge..!)

Tjallabais!

PS. For å slippe å stå og se på jukselappen min for mye, gula æ ut nån stikkord. Det funka fint. Mest fordi æ hadde øvd en god del på forhånd...

Badetrollet - WesenSteensk oppfølger

Hei på deg, du som sit og kopar framføre EDB-maskina di. Du har kanhende høyrd soga om mjølkeheksa? Då minnest du nok også at onkel Rolv lova deg ei ny forteljing? Ei om Badetrollet. Det er det du no skal få. Men, fyst, til gleiing for nye lesarar og lyttarar:

Soga om mjølkeheksa

Har du ikkje høyrd om Badetrollet? Du veit jo at dei vaksne ikkje fortel deg alt. Men, når dei har lagt deg og trur at du ikkje lenger kan høyre dei, då snakkar dei ikkje om anna enn badetroll, dodrauger og mjølkehekser. I sær Badetrollet. For sjøl om dei ikkje kan se trollet som du kan, så er dei redde det finnst. Og Badetrollet har dei sjølve vore med på å skapt. Det er difor teier dei om sanninga for deg.

Nede i havet finnst mykje rart. Hai er eitt døme. Og dei vaksne sei at me ikkje har hai her i Norge. Då kan e fortelja deg at det er ikkje sanning! Me har hai. Me har dei endå på landjorda. Men, børshaiar kan eg jo fortelja om ein annan gong. Dei er ikkje på langt nær så ofselege og lumske som Badetrollet. Og det er mørkeblått og grådig på små lettlurte og fattige ungar. I sær dei som har foreldre som ikkje arbeidar. Og det finnst også alle plassar der ein bader. Eit badekar til dømes. Du trur du sit trygt der og plaskar i det varme vatnet. Men, like under proppa i badekaret ligg trollet og lurer. For det ventar på at du skal bli mjuk og føyelig av alt det varme vatnet. Det beste Badetrollet veit er nakne, skrukkate og vasstrukne småungar! Og så snart du trekk i proppa for å slippe ut badevatnet, så slepp du inn Badetrollet som kjem og trekk deg med ned til havet. Kor mykje du skrik og jamrar deg, så hjelper det ikkje. For dei vaksne kan ikkje koma til og hjelpe.

Og nede i den kaldaste, djupaste, mørkaste og mest skitne delen av havet der sit SIV JENSEN, ERNA SOLBERG og resten av REGJERINGA, saman med STØTTEPARTIA og kallar på deg. "Kom å få skattelette og nye vegar," lokker dei. Men, du er jo eitt barn. Og du veit betre. Ein kan ikkje ete skatteletta og nye vegar er livsfarlege å leike på!
Så ta deg i akt. Neste gong dusjar du. Med sparedusj. For dei vaksne i huset ditt har ikkje råd meir til at du ligg og plaskar i litervis med varmtvatn...

Merknad - Her kan du få ein vaksen til å lesa for deg om du vil vite meir: http://www.abcnyheter.no/penger/okonomi/2014/12/03/213163/borgerlig-uforeforlik-rammer-4500-barn

Dnort

Live og døden

I disse ebolatider e det vel kanskje på tide å skrive litt alvor. Ka som kommer etterpå, har beskjeftiga oss menneska siden tidenes morgen. Og mange religiona har færdige svar...

Men, det er nokken spørsmål sjøl ikkje de mest reliøse kan svare tilnærma truverdig på. Æ har jo vokst opp på 70-tallet da Norge vel va det man kan kalle et kristent land. Vi sang salma på skolen, ba bordbønn og gikk på søndagsskolen. Og "i de dager" trudde man no like mye på himmeln som på hælvete. Og va man snill nok, på rett måte sælfølgelig, kunne man ende opp i himmeln. Der fikk man treffe igjen dem som hadde vandra heden* før man sjøl. Alle (stortsett) blei gjenforena i himmeln, før eller seinare.

For de stakkars forvirra sjælan som i dag raljere over musliman sin absolutte og strenge tru. Vi va ikkje så mye bedre/værre på 70-tallet. Enda godt ut på 80-tallet va gudstrua tæmmelig bokstavelig hos de aller fleste. Trur du mæ ikkje, kan du bare sjekke ut låta under som er fra ei plate som over 50 000 nordmenn kjøpte i 1984. Og det e altså ikkje meir enn akkurat 30 år sida han Håkon Banken stilte følganes spørsmål, på vegne av fleire: Kan jeg ta med meg hunden inn i himmelen? 



* "Å vandre heden" va et uttrykk som æ lenge tolka som at den det gjaldt va hedning. Det vil si at han endte lukt i hælvete. Hin'main befant sæ (i følge mi ekstra bokstavtro tolkning) i det hinsidige. Himmeln va med andre ord ikke spesielt overbefolka da æ va liten...


Dnort





 

Motstand

Mye e skrevet om det å stå opp mot overmakta. Om å si fra og engasjere sæ. Men, ka gjør du sjøl når ingen andre gjør nokka?

Som medlem av en fagorganisasjon og en ivrig samfunnskritiker, har æ lenge brukt en god del tid på å engasjere mæ. Daglig i jobb/fagforenings-sammenheng og ellers på facebook og andre sosiale media. Men, det e jo ikke nok. Langt ifra. E saken alvorlig nok, må man gjøre mer. Dessverre blir det oftest til at man håpe noen andre gjør det. Derfor vil æ gjerne fortelle om en gang æ bare sa fra. Sånn helt uoppfordra.


Magnus med sin Ida Emilie som jobber sammen for en sak dem tror på. 
(Fra Velferdskonferansen 2014) 

Å være forelder e en flott, men vanskelig oppgave. Og det e nokka man må takle mye mer på sparket enn det aller meste anna. Så når skolen dattera mi går på, krevde at foreldran involverte sæ mer i leksan demmes, stilte æ selvfølgelig opp. Her skulle det sikres at ungan fikk den hjelpa dem treng. Man vil jo selvfølgelig bidra så godt man kan. Problemet viste sæ å være at måten det skjedde på, ikke va særlig gjennomtenkt.
"Pappa, æ har jo gjort leksan mine!" Ho sto der med tåra i øyan. Ho va sint og æ va sint. Det va lite av det vi hadde sagt som kunne ha blitt etterfulgt av hjertesymbola og smilefjes...
Æ hadde bare prøvd å få ho på åtte til å gi mæ et aldri så lite bevis på at ho hadde forstått det ho hadde lest. Historia ho nettopp hadde lest va så banal at det gjorde vondt, bare å spørre. Dattera mi kan lese. Æ vet jo det. Men, som forelder hadde skolen min forplikta mæ til å undersøke måloppnåelsen i fagan det va lekser i. Kan eller kan ikke. Det va da æ bestemte mæ. Nok e nok...

Da ho hadde lagte sæ etter å ha fått flere nattaklemma enn vanlig, satt æ mæ ned og skreiv en e-post. Det ble en lang og temmelig følelseslada redegjørelse, med mange utropstegn i. Den va stila til skolen hennes. Heldigvis hadde æ vett nok til å sende den til mæ sjøl, på jobb. Dagen etter leste jobb-Dnort gjennom e-posten fra den frustrerte pappaen. Og han redigerte med hard hånd og tok vekk alle uttropstegnan.Og så sendte han e-posten til læreren hennes. 
Æ fikk aldri nokka svar. Æ hørte heller aldri at FAU (Foreldrenes Arbeidsutvalg) tok opp saken. Den helt opplagte innføringa av en mistillitskultur mellom foreldre og egne barn burde jo vært påtalt. Men, det forble tyst. Det skjedde nokka likavel. I høst da ho som no hadde rukket å bli ni begynte i fjerde klasse, va måloppnåelsekontrollen borte. Den skulle heller gjøres som en stikkontroll av læreran. Og det e jo uansett dem som e fagpersona. Det e dem som e satt til å sørge for at ungan vårres lære å lese og skrive. Og som rapportere tilbake til oss kordan det går.

Så ka har det her å si for dæ? Da må æ nesten spørre: Har din sjef tillit til at du gjør jobben din? I så fall e du heldig. For dagens ledelseskultur e prega av en stor grad av mistillit til egne ansatte. Akkurat som forholdet mellom pappa og datter i eksemplet over. Og det e mistillit til motivan vår for å stille på jobb. Til og med til korfor man engasjere sæ i saker som angår jobben. Æ kunne lagt ut i det lange og det breie om målemani og kontrollhysteri. Om NPM og OHI. Men, det bør egentlig være godt kjent ka som skjer i arbeidslivet i dag. Som voksen kan æ nesten ikke reagere med tåra. Men, til tider e det jaggu fristanes...

Dnort

Tegnesatire

Har man en arbeidsgiver som er ualminnelig glad i å gjøre undersøkelser, kan det jo bli litt mye.

Måtte bare lage litt ny tekst til en gammel Tommy og Tiger'n stripe...

Dnort


En annerledes venn

Æ har alltid likt dem som e litt annerledes. Ikke bare fordi æ sjøl e det, men mest fordi dem gjerne e sæ sjøl og mer til å stole på.

For en masse år siden bodde æ på Hansnes i Karlsøy kommune. Æ ble kjent med han via storesøstra til en som æ va støttekontakt for da. Til tross for at kompisen til storesøstra va lensmannsbetjent, va han ualminnelig lite kjedelig og korrekt. På privaten hadde han stor sans for svart humor og Monty Python. Nokka vi har til felles. Vi snakka nesten aldri jobb og vi hadde mye moro sammen. Han va en friluftsmann som i tillegg likte fart og spenning. Han drev med fallskjermhopping, mens æ likte best å gå tur. Vi kunne gå lange tura der alt vi gjorde under veis, va å fortelle de mest rabiate alle-barna vitsan vi kunne komme på. "Alle barna gikk tur, unntatt Sjur. Han satt i bur"...

Da æ traff Fruen va han en viktig støttespiller. Og samtidig som han va en fyr å stole på, va han også full av smågale påfunn. På tur til byen den kvelden æ traff min tilkommende, dro han i håndbrekken i ei rundkjøring. Han skremte sjåføren såpass med den manøvren at ho fikte til han. Det gikk jo bra og vi kom fram. Og da æ senere skulle "ta forholdet videre" va han rett og slett både coach og heiagjeng. I tillegg til at han forsynte mæ med nok single malt whisky til at æ fikk gjort mer enn å prate. Og lensmannbetjenten endte da selvfølgelig opp som forlover da Fruen sa ja.

Da vi etter hvert flytta til Kirkenes, va det at han no bodde her pga. jobben som politmann, ganske så avgjørende. Det ble mange hytteturer i lag og mye anna tull og tøys. Da faren min døde, va han den første æ ringte. Så noen tima etter dødsbudskapet, satt vi to sammen midt på natta og så en gammel Monty Python episode. Absurd humor og sorg passe faktisk godt sammen. Og æ trur at han tenke som æ også ville gjort. Når noen går bort e det eneste man kan gjøre noe med, å vise omsorg for de som e igjen. For han va og han e fortsatt, en som bryr sæ om andre. Og selv om vi etter hvert mista kontakten da han flytta sør, vet æ at han fortsatt e den samme tullingen som før...

For nån daga siden ble han dømt til tre års fengsel for en episode som etter mitt syn, svært sannsynlig handle om å ha vist for mye omsorg. For det som samfunnet mener e feil tidspunkt. Og før det, for et menneske som burde fått anna hjelp, enn bare det litt ukonvensjonelle vennskapet hans.

Sånn, det måtte bare ut. Håpe alt ordne sæ for dæ, Lars...

Dnort

Den mørkeblå barbør

En kald høstdag på Salong Eriksson.

- Ja, da var det på tide med en klipp..!?

- Nå har jeg ikke bestilt time, da...

- Joda, det gjorde DU høsten 2013!!

- Vel, var jo på tide å slippe noen andre til.

- Og vår salong fikk jo dette anbudet. Bedre løsninger for folk flest er mottoet vårt, men det kjenner du jo til.
Og det SKAL VÆRE KORT?!!

- Hadde bare tenkt å stusse litt...

- Altså skal du forkorte LENGDEN på håret. Skalla er jo også på moten. Vi har et VELDIG fordelaktig tilbud på flint...

- Nei, nei, for all del, du skal bare stusse litt i tuppene. Det står da på plakaten ved inngangsdøra at "kunden er konge!"

- JO, for så vidt. Den er riktignok litt GAMMEL, men TANKEN BAK var god!!

- Hva behager!?

- Det er ikke nødvendig å ROPE!

- Du har da ikke gjort annet siden jeg kom inn.

- Å, beklager. En gammel vane der fra tiden som nettroll.... nettrollespill, hehee. Skal prøve å uttrykke meg med mindre bokstaver, bokstavelig talt. Heheee...

- Hvor er saksa di?

- Her bruker vi kniv. Mye mer effektivt og robust, skjønner du.

- Man klipper da ikke hår med kniv. Ingen har gjort det siden saksa ble oppfunnet. Flere bruker faktisk maskiner nå.

- Nå har jo du bestilt time her. Og det må da ikke komme som noen overraskelse at vår salong bruker andre metoder enn din forrige?!

- Jeg har altså IKKE bestilt time. Mulig jeg kan ha kjøpt et gavekort til naboen...
Men, jeg vil slett ikke få håret skjært av! Det er barabarisk!

- Vellvell, for noen kroner ekstra kan jeg bruke maskin. Den er litt... Ja, vi har nettopp fått den fra Salong Sam, så den er sikkert kjempefin og ROBUST!

- Nå roper du igjen.

- Jeg beklager igjen. Dette er litt uvant...

- Det henger da et fagbrev ved inngangen med ditt navn på.

- Det stemmer. Og jeg tar ansvar, midlertidig...

- Den her hårklippen har du med å ta ansvar for MED EN GANG!

- Jo, for så vidt. Nå er det forresten du som roper.

- HÆ?!

- Du roper. Du må gjerne bruke innestemme.

- Vær så snill, bare få det overstått... Man skal høre mye før ørene faller av.

- De kan vi lime på igjen, heheee... Fint vær i dag.

- Hva? Hører du i det hele tatt etter?!

- Da blir det maskin. Skal vi se... Oi, hehee... Der ja, nå virker den... Da tenker jeg vi begynner med ørene.

- Ja, kort ved ørene...

- Det er faktisk vår spesialitet.

- Men, for f..n! Hva er det du gjør?!!!

- Nå roper du igjen.

- AUUUUUUUU!!! Det BLØR!!!!!!!

- Fryktelig høy innestemme du har...

- ØRENE MINE!?!?!!

- Du trenger dem ikke lenger. Alt skal vekk. Heheee....

Det går ikke over - En anmeldelse

I flere år har det på slutten av presentasjonen av bloggen, stått at æ skriv på ei bok. Det stemme nok ikke heilt. En som ikke bare har det i ingressen, men gjør nokka med det, e Jakob Arvola. Det e debutboka hannes det skal handle om her.

"Det går ikke over" e en samling fortellige om forskjellige menneska fra ulike dela av Norge. Nokken av dem fra Finnmark. Fortellingen e også spredt ut over hele forrige århundre. Det e tildels dyster lesning det her. Jakob har pløyd dypt ned i menneskelig mørke. Her e det mye ensomhet, avstand, taushet og skam. Undertegnede kjenner forfatteren som en god humorist. Og all god humor har en alvorlig bunn. Her e det mer som om humoren sniker sæ umerkelig inn mellom alt alvoret. Originale vinklinge og underfundige vendinger florere. For Jakob skriv og beskriv tildels mesterlig. Og med mye poesi i språket. Uten at det blir påtatt. Sånt like æ. Ei god "feel-bad"-bok krever sin mann. Og æ trur faktisk Jakob Arvola har skrevve ei som e verdt å lese for flere.
Jakob e forøvrig kjent fra mange år som journalist i NRK. Og før han fløtta sørpå for noen år sia, oversatte han også flere Sinatra-låte til nord-norsk. Noen av dem spilles stadig på Finnmarkssendinga. Bloggen hannes må også nevnes. Den e full av innfall og pussige historier. Liker du bloggen, kan du trygt kjøpe boka. 

No som mørketida e over oss, kommer "Det går ikke over" inn i stua som en god venn full av mørke betroelser. En fest for to. Dæ og boka. Og muligens flere glass rødvin. Skulle det bli for mye, kan du no trøste dæ med at det faktisk går over... 


 
Dnort 

PS. Etter å ha lest de tre siste fortellingen i boka i dag (282814), vil æ vurdere at den her boka fortjener en klar 5-er på terningen.




Utsatte tanka

Her om dagen tenkte æ på nokka æ burde skrive om. Det va en skikkelig lur tanke 
altså. Men, så utsatte æ skrivinga...

 

I dag har æ tid til å skrive. Det vil si, æ hadde nok tid den dagen også. Det va bare nokka 
anna æ måtte gjøre først. Resultatet e uansett, at no har æ glømt ka æ tenkte. Den skikkelig
fabelaktig smågeniale tanken æ hadde, e borte. Den ble sikkert lei av å vente og har no 
enten gjømt sæ eller gått videre til et anna hode. Eller har den dødd av kjedsomhet? Kem 
vet med sånne tanka.

Det e ikke første gang æ har opplevd det her, så æ burde jo vite bedre enn å utsette 
skrivinga. Og det gjelder jo i mange andre tilfeller. For eksempel når man har lovd en 
kompis å hjelpe til med en oppgave. Det passa liksom ikke helt den dagen man ble spurt. 
Kom litt brått på. Hadde jo sånn delvis planlagt å gjøre nokka anna. Men, kanskje på 
lørdag? Og så vise det sæ litt senere at på lørdag, ja da går det heller ikke. For da skal vi jo 
på Markedsdagan oppe på Svanhovd. (Sorry Marius. Ka med søndag..?)

 

Talen min hadde æ heldigvis skrevve ned...

Far min brukte å si nokka sånt som: «Det e ingen vits i å utsette til i mårra, det du kan 
gjøre i dag.» Men, det og ordtaket: «Bedre føre var enn etter snar» står i glemmeboka, 
som æ alt for sjelden slår opp i. Den boka e utrolig innholdsrik. De beste blogginnleggan 
mine finnes nok også der. Da æ for en herrens masse år sia førte dagbok, havna mange 
tanka i dagboka. Men, når æ no blar i dagbøkene mine, vise det sæ at det meste e ganske 
ordinært. 

Så koffør driv man da å utsette, når man vet kor galt det kan gå? Kanskje fordi det ikke 
va viktig nok. Den tanken æ hadde va muligens ikke akkurat en åpenbaring. Gjerne litt 
halvferdig tanke som viste sæ å være lite verdt å dele. Æ håpe i hvert fall det. For om 
det va svaret på meningen med livet eller en løsning på kreftgåten, så har æ tabba mæ 
skikkelig ut!

På forhånd, sorry verden...

 

Dnort 

Enkle gleder

All moro e ikke digital. Og e det varmt, e jo en vannspreder mye mer moro enn Nintendo.

Her e en kort video fra sommeren som va. Ja, for no e det høst og kaldere. Vannsprederen e satt bort og det samme gjelder gressklipparn. Gode nyheter for en smålat hageslave.
Men, minnan e jo fine å ha...

video:20140724180041

Vannmoro på plenen

Dnort


 

 


 

Kjære mamma

Mamma ble nylig 80 år. Her e talen æ leste opp på dagen:

En 80-årsdag e jo sjelden (ja, du har jo ikke fyllt 80 før!) Så man må nesten få lov til å holde en liten tale for dæ. Ja, 80 år e lenge for oss menneska og det har jo skjedd masse på de åran. Norge har i følge statistikkan gått fra å være et fattig og trist land til å bli det beste landet i verden å bo i. Vi blei nettopp kåra til det det for n'te gang. Samtidig meldes det at 1,2 miliarder menneska leve i ekstrem fattigdom. Men, la no det ligge. Det her skal jo først og fremst handle om dæ, mamma.  


Mamma på selve dagen (Bildet e lånt av daddaen min ho Ragnhild.)

Du ble født 1. august 1934. Det va både en gledens og sorgens dag. Hitler fikk gjennom en ny lov den dagen som gjorde at han kunne bli enehersker i Tyskland. Men, så ble altså du født samme dag. Og du har jo fra første dag spredt glede og kjærlighet. Og det e nok en viktig grunn til at så mange har samla seg her på huset i dag for å feire dæ. Du en av de sjeldne som virkelig og genuint bryr sæ om andre menneska. Ikke bare mens du jobba på sykehjem. Også etterpå. Og æ føle mæ heldig som fikk lov å vokse opp med dæ som mor. Å være så inderlig ønska, e ikke alle forunt. 

Du e nok av de få i Norge i dag som har opplevd virkelig og utfattig armod. Spesielt etter krigen da dokker returnerte til nedbrente hus i Djupdalen på Vorterøya. Den første vinteren i provisoriske rækved-hus ble gjenfortalt ofte nok da æ vokste opp. Kontrastan til nyrike olje-Norge på sent 70-tall, va enorm. Så klaga æ på for få leka og for lite godteri i forhold til de andre ungan, va ei historie om krigsårene det eneste man kunne være sikker på å få. Det og det vante spørsmålet: «Om alle de andre ungan hoppa på havet, sku du hoppe etter..?!»
Det har no i ettertid vist sæ å være en god ballast å ha med sæ. Og så e det jo ikke sånn at det her, bare va nokka du sa. Selv da æ ringte heim for å høre ka du ønska dæ til 80-årsdagen hadde du ikke nokka større ønska enn en ny tannbørste. Og så va du visst fri for knekkebrø?

Æ skal ikke holde nokka lang tale. Men, æ har lyst til å avslutte med et forsøk på å gjenfortelle det du fortalte mæ om den gangen da fader?n og du skulle godkjennes som adoptivforeldre. Ikke bare fordi den delvis handle om mæ. Men, også fordi den kanskje sir litt om dæ:

"Ja, han kom jo med lokalbåten og det va i mai. Det kan ha vært på samme tia som du blei født. Æ huske ikke helt. Sauan va no ihvertfall ikke ferdig med å lamme. Men, no va det altså endelig kommet så langt at adopsjonskontoret i Tromsø vurderte oss som mulige kandidata. Han va jo fint kledd i dress og slips den karen. Så det va ikke vanskelig å skjønne kem han va, da han kom av båten. Du ska tru folk såg etter oss da æ tok han med mæ heim. Ja, fardin va jo opptatt med å ta imot varan. Nåja, han va no nødt tel å gå nån kilometer grusvei i full vårløsning i finskoen sine. Og likar blei det no ikkje når æ tok han med i saufjøsen. Også der stilte han i lakksko. Ja, for æ sa det te han, sauan og smålamman må no få mat først. Han va jo kommen for å se korsen vi hadde det. Fjøsen ville han no sjøl være med i. Så det kunne æ jo ikke nekte han. Han så stakkar ikke videre ut etterpå. Æ vet ikke om dressen va av lammeull. Men, fjøs lukta det nok av han heile veien heim til Tromsø.


Mamma holder takketale. (Også Ragnhild sitt bilde.)

Etter at æ hadde fådd servert han kaffe og litt kake, spurte han ka meir æ dreiv på med. Så æ måtte vise han væven.
Æ hadde på ei matte som æ nesten va ferdig med. Den likte han og sa at han gjerne sku hadd ei sånn sjøl på kjøkkenet sitt. Ellers sku han jo intervjue oss. Sammen og kver for oss. Og mens han snakka med fardin, sprang æ opp og vevde ferdig den matta han hadde sedd på. Og den fikk han no med sæ når han dro videre. Og så, ikke så mange måna etterpå, fikk vi plutselig beskjed om å komme til Tromsø og hente dæ.» 
Det hadde lenge vært snakk om adopsjon fra Asia eller Afrika. Så æ kunna jo vært både gul og blå. Men, æ e faktisk født i Tromsø av to innfødte der. Omsorgen for sauan og den gode samtalen var nok avgjørende for at æ blei Nordeidværing. Men, kem veit. Det kan også være at jeg ble kjøpt for ei matte...

Kjære mamma. Ho Julianne sa her om dagen at ho håpa at du leve til du minst e hundre. Ho har allerede begynt å planlegge bursdagen din da. For egen del håpe æ du får leve så lenge du vil og at du får beholde helsa. Så sprek en 80-åring e ingen selvfølge. Men, så en også du en sjelden blomst. 

Så folkens, skål for helsa og skål for ho mamma!

Bukkene Bruse versjon 2

Her kommer en reprise av et revidert eventyr æ skreiv en gang i fjor. Grunnen til reprisen e min beslutning om å gå over til å skrive på dialekt. Det e foreløpig et prøveprosjekt.
Innholdsmessig e historia om Bukkene Bruse oppdatert en god del siden sist...

Det heile begynte egentlig en fredags kveld i midten av juli. Trollet som bodde under brua hadde blidd invitert på fæst. Det va ikkje ofte han va sosial. Han satt no mest for seg sjøl og spikka portretta av seg sjøl i helfigur, som han solgte til forbipasseranes turista. Å selge trollfigura var nokka han likte. Da kunne han være mer i «trollerolla». Ute blant andre troll var han meir utrygg. Å være sæ sjøl og risikere å blottlegge sæ, tok på meir enn hos troll flest. Han hadde med andre ord sosial angst så det holdt. Derfor hadde han nok drukket meir enn han tålte av trollebrygg. (Eller tøstevatn som det ofte ble kalt.) Egentlig likte han ikkje trollebrygg nokka særlig. Kaldt elvevatn va det beste han visste. Men, han hadde liksom ikkje så mykje ainna å bidra med på en fest enn å være sånn passelig brisen. De andre trollan fortelte æventyr om rare menneska, mens han drakk og prøvde å humre med når de andre flirte. Og no satt han her på en lørdags formiddag og hadde det ondt. Mest ondt i den ensomme sjæla si, men også frøktelig ondt i haue.

Bukkene Bruse hadde lenge planlagt turen til sommerbeitet. Bonde Bruse va på uføretrygd og hadde planlagt å avvikle hele drifta til nyttår. Skulle ting ordne sæ for bukkan, måtte dem sjøl ta affære. På sætra dem sku til, venta en masse ensomme geiter. Så alt snakket demmes om å gjøre seg feit, va det nok lite sannhetsgehailt i. Aktiviteten dem forventa mest av, burde tære på fettet så det holdt. Den Store Bukken Bruse hadde vært der mange ganga før og hadde fortalt de utroligste historier. Og Den Minste Bukken Bruse hadde slukt rått, alt skrytet til den eldste. Derfor va det den minste av dem som trippa først. Den Mellomste Bukken Bruse var også med og gikk i midten, men va no ikkje så voldsomt opptatt av de geitern. Det va han som hadde prata mest om å spise seg feit og slappe av.

Mens alle tre gikk i egne tanka, kom dem til ei bru. De to eldste visste ka som venta dem, så dem lot den minste få gå først. Han va uansett ivrig i tjenesten, no som dem nærma sæ sætra. Da trollet ble vekt av den intense trippinga til Den Minste Bukken Bruse, reagerte han med å brøle: «Kæm i svartsvidde granskauen e det som driv å trampe på brua mi!» Han overdrev nok litt. Han eide jo ikke akkurat brua. Dessuten va det jo ikkje tramping den her bukken dreiv på med. Men, i den formen trollet no va, blei aillt han gjorde både klossat og lite gjennomtenkt. Svaret han fikk va vel greit nok, men no som han likevel va våken, fikk han løst til å skremme litt. Den spede stemmen til bukken, gjorde at han tok litt i: «No kjæm æ og tar dæ,» brølte han. Han hadde sjølsagt ikkje tenkt å ta nån som helst. Aller minst en bukk. Sulten va han, men bukka smake slettes ikkje godt. Han va forresten på lavkarbodiett, igjen. Så han ba heller bukken om å hute sæ av brua. Den Minste Bukken Bruse sprang så fort han kunne over og trollet duppa av igjen.

De andre to bukkan sto ei stund og diskuterte, før den mellomste meldte seg frivillig til å være neste over. Den største bukken va merkelig nok ikkje så ivrig på å gå over. Den Mellomste Bukken Bruse derimot syntes det va spennandes med troll. Og da trollet på nytt trua med å komme og ta han også, va det rett før han sa «værsågod». Men, han tok seg i det. Nokka sånt ville nok ikkje storebroren hans akseptert. Trollet hadde no begynt å bli rimelig irritert av å bli vekt til stadighet. Han brukte å si at han ikkje va av de peneste trollan, så han trengte sin skjønnhetssøvn. Det stemte no ikkje heilt. Han va vel heller et av de flottaste trollan som fantes. Men, så fylt av dårlig selvtillit som han va, forblei han eneboer. Nokken interessante trolldamer hadde han heller ikke møtt så langt. Gnien va han i tillegg. Ellers hadde han kjøpt sæ ei hule å bo i. Men, å bo under brua va gratis. Han måtte bare passe på at Veivesenet ikkje fikk vite om det. Det va det vesenet som eide brua. Ingen hadde sett nokka til Vegvesenet på massevis av år. Så det gikk no noen fantastiske historia om kor fæl det her vesenet va, at selv trollet under brua va redd det. Den Mellomste Bukken Bruse gjentok det den minste hadde sagt, før han gikk. Den feige storebroren skulle sannelig annonseres! Trollet mumla, «la gå da» og bukken kunne i øyekroken se at Den Store Bukken Bruse sto og grov usikkert i grusen, et godt stykke fra brua.

De to første bukkan hadde kommet temmelig lettvint over. Det gjorde storebroren demmes enda mer usikker, der han sto og lagde svære hull i den allerede skrøpelige grusveien. Evig ungkar va han jo. Delvis fordi han utstrålte mye usikkerhet i nærheten av geiter. Det her med å være kul fikk han bare ikkje til. I tillegg va han en skrytepave som ikkje hadde lært seg nokken av de tingene geiter liker aller best. Sånt som å tygge drøv med en selvsikker mine og å lytte oppmerksomt til mekringa demmes. Alt skrytet hans til de to andre, va også bare gjenfortelling av andre bukka sine geitehistorier. Sjøl hadde han knapt nok drista sæ til anna enn litt lekestanging med nån geiter. Selv det va lenge sida. Og no skulle han altså over den hersens brua. Han hadde grudd sæ til det hele turen. Som liten bukk hadde trollet under brua skremt han nokka voldsomt med brølinga si. Bukken kjente beinan begynne å sjelve, bare ved tanken på å gå over. Han hadde egentlig mest lyst til å gå hjem igjen. Der var det heller ingen geiter som kunne komme til å avvise han. Og så kunne han jo kose seg med alt det deilige fôrmelet aleina. Men, å vise sæ som feiging, skremte han meir enn trollet. Han hadde tross alt ett image å ta vare på. I hvert fall innbilte han seg det.

Plutselig dundra det nokka voldsomt i brua. Trollet visste jo kem som kom. Men, maken til spetakkel hadde han ikke opplevd siden slutten av andre verdenskrig. Rett nok var han ekstra lydsensitiv i dag, men det fikk da være måte på! «Kem i huleste e det som prøve å rive ned brua til Vegvesenet!» skreik han. Han syntes ikkje han kunne fortsette å påberope sæ eierskapet over ei offentlig bru. Svaret han fikk va fra en skjelven pipestemme han hadde hørt før. Den Store Bukken Bruse tok jo i så godt han kunne. Men, hørte sjøl at stemmen langt fra va så barsk og bukkat som han hadde tenkt. Trollet brølte nok en gang, mest av gammel vane, «No kjæm æ og tar dæ.» Men, svaret blei overraskanes «Ja, bare kom!»
Den Største Bukken Bruse angra sæ straks han hadde sagt det. Han hadde slettes ikkje tenkt å slåst. Nok en gang hadde han latt kjæften gå før han tenkte. Så ka gjør man da? Jo, bukken la ut om kor stor og sterk han va og ka han hadde tenkt å gjøre med trollet. Han overdreiv så kraftig at trollet nesten måtte flire. Øya så stor som tinntallerkena va det bare de aller største trollan som hadde. Dessuten va det no vel ingen som brukte tinntallerkna lenger?

Trollet reiste sæ opp i full lengde og kikka over brukanten. Va no best å sjekke. Framfor han sto en bukk og skalv, så klovan klapra som kokosnøtter mot brusteinan. Trollet kunne ikkje lenger holde igjen latteren. Da klikka det for Den Store Bukken Bruse. Han blei så adrenalinsint at han sprang til og stanget trollet rett i nesen. Trollet ble så forfjamsa at han tok et steg bakover og sklei på en stor glatt stein. Så falt han bakover i elva, så lang han va og slo haue såpass at alt gikk i svart.
Oppe på brua sto en like overraska bukk. Han hadde nedlagt et heilt troll. Med ett einaste støt! Nokka han ikkje hadde tort å tenke på en gang. Endelig kunne han gå trygt over brua uten at nån ropte til han. Alle åran med usikkerhet og redsel for å dumme sæ ut, raint av han. Og han kjente at en ny og ukjent følelse steig opp i han. Hjertet slo liksom roligare og sikrar. Han gikk til og med litt annerledes. Brattere i nakken og no først i det lille følget, gikk Den Store Bukken Bruse med sjølsikre skritt mot sætra og alle geitern som venta på dem. Lillebror dilta forventningsfull etter. Mens den mellomste led valgets kvaler der han gikk et stykke bak. Han syntes synd på trollet som lå der i elva. Kanskje han bare hadde besvimt? Det lange, gyllne håret til trollet flaut i strømmen. Han så sårbar ut der han lå. Og ualminnelig vakker, til å være troll?

På sætra fikk geitene en travel sommer. Og hjem kom dem så full av kje at bonden fikk hendern full rundt juletider. Glede og harmoni råda i fjøsen. Sjøl den litt tafatte Bonde Bruse skjerpa sæ og tok ekstra godt vare på buskapen sin. Og derfor ble det også produsert melk til den store gullmedalje. På tross av at han hadde latt buskapen gå for lut og kaldt vatn den siste tida, gikk gården no så det suste. Tapet av den ene bukken i sommer, hadde han fått rovvilt-ærstating for. Sannsynligheta for at ørna kunne være synderen, va vurdert som stor i følge Fylkesmannen. Bonden bestemte sæ derfor for å si fra sæ uføretrygda og satse for fullt på økologisk gårdsdrift. Og sia no melkebilen hadde lagt om ruta, måtte til og med Veivesenet vise sæ igjen og oppgradere veien som gikk forbi gården! Men, veien og brua opp til sætra ble det ikkje gjort nokka med. Det hadde man ikkje midla på budsjettet til. Dessuten va det jo bare en kommunal vei.

Og under ei bru, halvveis mellom gården og sætra, satt det fortsatt et troll og spikka figura. Like redd for Vegvesenet som før. Men, det var et lykkelig troll som satt der. Et troll som ikkje lenger va ensom...

Og snipp snapp snute, så var eventyret om Bukkene Bruse versjon 2 ute!


Fritt etter Asbjørnsen og Moe
av Trond Gaasland

 

 



Samtaler i en rekekø

Her om dagen tenkte jeg at det nok var lenge siden jeg hadde skrevet på bloggen. Siste gang var i mai og da var det bare en epistel med noen bilder. Jeg liker jo å skrive, så noe må det da være å skrive om!

Denne gangen hadde jeg egentlig tenkt å skrive om ting man prater om når man står i kø. Kanskje for å kjøpe ferske reker. Folk gjør jo sånt ennå. I hvert fall her i Kirkenes. Men, å skrive om det ville jo bare vært tullball. Og sist noen brukte ordet tullball, var nok den gang for lenge siden, da man faktisk snakket sammen i kø. Folk står nok bare og taster på mobiltelefonene sine, tenker jeg. Ingen snakker noe særlig lenger. Om de gjør det, er det helst med noen hjemme som lurer på nårtid man er hjemme med de rekene. Og hvilken hvitvin passer egentlig best til Varangerreker?
Det folk ellers gjør, er å kommentere. Helst gjør de ikke det heller. De mest effektive trykker "liker" og deler videre. Og man skal helst ikke mene for mye og for sterkt. Da havner du fort utenfor. Det meste av dette skjer på det som kalles facebook. Fjæsboka eller bare FB, blandt venner. Ja, for alle er jo venner på FB. Men, det er slett ikke sikkert du hadde kjent igjen han eller hun som står foran eller bak deg i rekekøa. Ikke en gang om dere er venner på FB. Om du har 600-700 av dem tilgjengelig med noen få tastetrykk, er det ikke så lett å vite hvordan alle ser ut, selv om det er en bok full av fjes.

Men, om nå en raring likevel prøvde å starte en samtale i køa, hva kunne man da snakket om? Rekeprisene kanskje, nei de er vel kjent for alle i køa. Og var man usikker var det bare å sjekke FB-sida til Dansken som selger rekene. Været da? Det var en sikker vinner før. Gløm det. Alle har jo en vær-app som både forteller om været du akkurat da opplever på kroppen. Og om det været som kommer der du står, i Stjørdal eller i Mumbai. Fotball må da gå an? Nei forresten, folk er nok lei av all VM-fotballen som har vært den siste måneden. Hva med utviklinga i Ukraina eller på Gazastripen? Neppe passende i en kø der flesteparten enten ville vist til at dette tross alt ikke ville skjedd i Kirkenes og uansett ikke ville gjøre seg upopulær med å ha en mening som avvek for mye fra offisiell norsk utenrikspolitikk. Og det blir jo heller ikke noen lang samtale om svaret fra motparten, mest sannsynlig blir et kort: "Ja, huff..."

Jeg tipper man hadde snakket mest om FB og apper. Eller hva som er den beste telefonen for å ta bilder. For når man en gang kommer fremst i køa og forhåpentligvis får kjøpt disse kjempestore og saftige rekene, skal de jo helst foreviges på facebook. Eller på twitter og andre digitale parkeringsplasser for synsinntrykk. Men, hva vet jeg. Har jo aldri stått i den køa. Jeg kjøpte de samme rekene litt senere på dagen på Joker...

Så da avsluttes det hele med et hyggelig bilde fra da rekene ble fortært. Selvfølgelig ute og i strålende sol. Bildet er hentet fra facebook...

Vi høres på facebook, folkens!

Dnort





Bildet bak bildet

Det var lørdag og lite skjedde. Så siden min fotointeresserte kompis skulle avgårde på sykkeltur med kamera, heiv jeg meg med. Selv tok jeg bare mobilen med.

Noe profesjonelt fotoutstyr har jeg uansett ikke. Så da fikk det holde med kameraet på mobilen. Min oppakning ble da også vesentlig lettere enn proffen sin. Alle filmer har jo en "filmen bak filmen"-sekvens. Her kommer bildene bak...



Møtestedet var ved en container fra Fretex. Takk for gaven står det på den. Men, det blir nok ennå en stund til de får sykkelen min. Ellers er det jo vår og tid for å gå gjennom alt det man har liggende. Så Fretex skal nok få mye fint i år også. 




Lange linser og masse zoom er tingen. Utstyret må være i orden. En sommerfugl som klekkes på andre siden av sundet, kan muligens være i fokus her. Her gjelder det å sikte godt. Vi andre får nøye oss med passe pene landskapsbilder fra Elvenes.





Ellers er det viktig å få med seg motiver som ikke alle har fra før. Der vi hadde stanset lå det en masse stein lagret etter veibygging i nærheten. Noen hadde i tillegg funnet det for godt å lagre sommerdekkene sine der. Det lå flere i nærheten. Litt risky å legge dem igjen der. Noen kunne jo finne på å stjele dekkene...



Sykkelturen tok oss helt til Jakobsnes. For en heller utrent kropp er 16 kilometer langt så det holder. Særlig når en skal like langt tilbake igjen. Utsikten var upåklagelig. Der har man jo panoramautsikt til perlen i øst, Kirkenes. Ok, kanskje ikke noen perle, men absolutt verdt å se litt på avstand. 



Mine forsøk på nærbilder var bare sånn passe vellykket. Men, jeg fikk i hvert fall med meg nyklekte gåsunger. De sto og småfrøs og lurte vel på hvor det ble av sola. Den drev stort sett og gjømte seg bak skyene. Skyer som truet med regn.

Vi brukte god tid ute på jakobsneset. En tjeld ble blant annet grundig fotografert. Når det sier klikk-eti-klikk og telelinsa zoomer som besatt, ja da er det tegn på at blinkskuddet er innen rekkevidde. Og lykken var komplett da fotografen fikk foreviget et par utgåtte sko på en stein... 

Selv er jeg vel mest fornøyd med dette bildet av et sjeldent solglimt. Turen tilbake ble preget av regnvær og flere mislykkede forsøk på å "gå i brudd". Dusjen etterpå var for rene spa-oppholdet, å regne.

Dnort

London

Det ble tatt en del bilder da vi nylig var en tur i London. Motivene var mange, men man må i høyden for å få sett mer...

For min del var det konserter med Status Quo som var målet. De andre to i huslyden prioriterte shopping. Men, noe gjorde vi jo sammen. Og sightseeing er jo obligatorisk.



London Eye måtte vi jo bare ha med. Der var det mulig å få oversikt. Før vi kom opp dit, måtte vi gjennom en "4D"-forestilling på kino. Den fjerde dimensjonen besto i vind og tåke...



Ikke alle var like opptatt av monstrøse tivolihjul. På bakken foregikk videreføring av artene i full åpenhet. 



Big Ben og andre kjente byggverk stakk opp her og der. London er en diger by og selv fra så langt oppe, så man bare deler av den.



Det bygges hele tiden og her finnes det ikke noen skrekk for høye hus. Og de må gjerne se litt rare ut.



Nede på bakken igjen, ble man minnet om at England er en temmelig krigersk nasjon. Sist jeg var i landet marsjerte hjemkomne soldater fra Afghanistan i gatene.



Skikkelige store akvariumer kalles sjøverdener. Og London har en slik. Der var det mye å se for akvarieentusiaster. Og de hadde både små og store fisk.



Haiene gjorde inntrykk. Litt artig at man hadde funnet noen tiloversblevne moaier. Påskeøyastatuene så likevel litt bortkomne ut.



Gatekunstnere var det nok av. Fargerike balansekunstnere som var utrolig myke, fanget interessen i noen minutter. Men, vi måtte videre.



Hamleys er en diger leketøysbutikk som kan anbefales for både store og små. Det ble handlet en del leker, men den store bamsen fikk stå.



Toetasjersbuss måtte man jo bare kjøre. Å se den hektiske byen fra andre etasje der, gjør også inntrykk. Mye bevegelse i store byer.



En tur til det naturhistoriske museet ble det også tid til. Et digert bygg stappfullt av natur og historie. Dinosaurer, ingeniørkunst og all verdens merkverdigheter.



På vei hjem og før Gatwick flyplass, passerte vi nok et kjent bygg. Så ingen flygende griser der, men Battersea Powerstation er likevel et flott skue.

Og så var det bare den lange veien hjem...

Dnort 

Frostfarget

Lyset i mørketida er et spesielt lys. Det blå lyset har en egen glød. Og selv om det er kaldt, kan man bli stående og fortape seg i alt det blå.

Blå er jo en beroligende farge. Og både himmelen og havene er hovedsaklig blåfarget. Så da er det jo heldig at vi i en så urolig og konfliktfylt verden har så store mengder blått å se på...



Himmel og hav går over i hverandre og smelter sammen med land og fjell. Striper av hvitt og blått, med noen remser svart. Hvem skulle trodd at bildet var tatt fra en parkeringsplass i Vadsø.



Dette bildet er helt klart fra Vadsø. Båthavna med den nedlagte sildoljefabrikken bakom. Kun en båt som ligger og laster stein eller noe annet rask, bryter stillheten. Og så mengder av blått lys. As above, so below...



Å ta bilder fra bil i fart, garanterer ikke akkurat gode bilder. Når fruen i tillegg er den som skal ta bildene, ja da... Ett av bildene hun tok ble faktisk ganske så bra når man fikk klippet  litt i det. (Crop picture.) Frostrøyk og frostmåne i Bugøyfjord, hadde passet som cover til en av progrockplatene til Eloy.



Og så hjem igjen. Kvikksølvet har krøpet godt under -20. Vanligvis ville jeg ha sittet foran en datamaskin på jobb. Denne dagen var jeg syk og kunne istedet ta bilder fra soveromsvinduet. En frostfarget by og frosttunge trær, trengte en tilskuer.

Dnort 


Les mer i arkivet » Juli 2015 » Juni 2015 » Mai 2015
Dnort

Dnort

46, Sør-Varanger

Født i tullebukkens tegn i 1969. Pappa til Julianne og mannen til "Fruen". Bor i Kirkenes og jobber på kontor. Musikkoholiker og skriveavhengig. Har blogget siden 2005...

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

Jeg anbefaler

  • Monty Python's Life of Brian - Criterion CollectionMonty Python's Life of Brian - Criterion CollectionEn film jeg (og flere med meg) aldri blir lei av. Kan sees på nytt og på nytt. Ikke bare morsom, men hysterisk morsom. Og full av velrettde spark til alle som tar seg selv for høytidelig.
  • The Birds (Peter Owen Modern Classics)The Birds (Peter Owen Modern Classics)Tarjei Vesaas' Fuglane er gitt ut på mange språk. Og med god grunn. Det handler om Mattis som ser verden med litt andre øyne enn oss "vanlige". Men, uansett hvor normal du måtte føle deg, er det mange av Mattis sine tanker som er gjenkjennelige. Det er en liten "tust" i oss alle! (Om vi tar av ytterskallet.)
  • The Real ThingThe Real ThingAlle hjem bør ha dette albumet! The Real Thing med Faith No More er uten tvil det mest betydningsfulle albumet på denne siden av 70-tallet. To år før Nirvana snudde de opp/ned på alle oppfatninger om hva som kunne gjøres på et rockealbum.
hits