hits

Travle sommerdager

Det finnes mange alternativer til å sitte hjemme å stirre i veggen. Spesielt når det er Kirkenesdager.

Med slike dager som Kirkenesdagene følger mange anledninger til å oppleve noe interessant i nærmiljøet. Alle byene rundt om på kysten i Finnmark har egne "dager". Felles for dem er at kultur gjerne har en viktig plass. Noen steder mer enn andre selvfølgelig og i år var variasjonen i de kulturelle uttrykkene særlig stort her i Kirkenes. Her kommer en liten oppsummering av det jeg fikk med meg.


Aktive Kirkenesere

Bildet over er fra lørdag, men Kirkenesdagene startet allerede onsdag kveld med konsert med Trine Rein. Familien hadde en nær-Trine opplevelse på onsdag formiddag da hun spiste thaimat (thaimat o-ha-ha!) samtidig med oss. Hun fulgte mye med sin Monsen minutt-for-minutt. Snakk om åpent forhold... 
Boder med utsalg av mat og mye annet sto fra torsdag til lørdag. Gamle koner fra Russland og omreisende som selger spikkepølse, lakris og knallperler fylte gatene. Lørdag kunne vi som har jobb ellers i uken, få med oss konserter, dansing (både gammel og ny) på torget og mye annet.
På kvelden var både jeg og fruen på ABBA-konsert. Eller rettere sagt karaoke-konsert. All musikken var spilt inn på forhånd. Sangerne var flinke, men man fikk unektelig en ABBA på "sparebluss" følelse av det hele. Lunsjkonserten med duoen (mor og datter) Sætervik Bye var høydepunktet for undertegnede. Ikke fordi den var gratis, men fordi de er så fantastisk flinke. Valthornet er for øvrig nesten mitt favoritt blåseinstrument. Rett etter tverrfløyte. (Hint John Entwistle/The Who)


Rallaren intervjuer en av de spionmistenktes barn

Bøker er jo så absolutt kultur. Og Kirkenesdagene er en mulighet for å lansere nye bøker. Gjerne med lokalt tilsnitt. I år var en "spionthriller" den store hiten. På lanseringa var det stappfullt av nysgjerrige tilskuere. Igjen var det gratis inngang. Men presentasjonen av Under Mistanke - En beretning om politisk overvåkning i Sør-Varanger (av Arne Store, utgitt posthumt), var så godt regissert og hadde så mange interessante innslag at man hadde lyst til å betale inngang etterpå.
Harald G. Sunde som var med på å gi ut boka, fikk for øvrig Rallarprisen på lørdagen. Innsatsen hans over tid for å få fram historiene til partisanene under krigen var en av de tingene han ble hedret for. Skjebnene til de spionmistenkte under den kalde krigen var bare det nyeste eksemplet på at han engasjerer seg i følgene av andre verdenskrig. Han deltar for øvrig også som lege for Leger uten Grenser.


Fornøyde konsertgjengere på vei ut av kapellet

Kong Oscar II kapell er en steinkirke som er oppkalt etter kongen som regjerte over Norge under unionstiden, da bygget ble oppført. Den ligger godt synlig fra havet og var inntil en gang på 70-tallet hvitmalt. Det er altså ikke noe nytt at man bygger signalbygg. Her begynner Norge signaliserer den. Spesielt til russerne på andre siden av Grense Jakobselv. (Prekratite povorachivat' lodku!)
I dette signalbygget holdt Per Anders Store (sønn av forfatteren av overvåkningsboka) konsert der han improviserte fram en slags reise i lyd. Gitarer, effektpedaler, data og akustiske elementer ble vevd sammen til en times konsert. Kirka var utsolgt og selv om det kan være en prøvelse å være stille en time, klarte selv den yngste i familien det. Litt kjedelig, mye gjentagelser og alt for harde benker var dommen fra hun som ellers kun forholder seg til listepop og youtube på sofaen..


Per Anders lager lyder

Dette var avslutningskonserten for Kirkenesdagene. Før det var vi noen timer på bærtur. Ikke sånn som keepere er på (Premier League starter snart!) Her var det multer og blåbær som var i fokus. Og så litt turkos og mat bragt med i sekker. Ikke det at jeg rakk mye kos. Til det hadde jeg alt for mye multer å rekke over på kort tid. Måtte nesten løpe tilbake for at vi skulle rekke konserten. Noe vi akkurat greide.

Som sagt ble det travle dager. Travle og morsomme Kirkenesdager.

Dnort

#bloggnosommerkonk2018

Sommerdikt

Bare fordi den finnes så fant jeg ut at jeg skulle teste ut om et sommerdikt kan lages på grunnlag av rim man finner i Rimordboka.

Rimordboka på nett har gitt seg selv tilnavnet Nødrimordboka. Så pass ærlig synes jeg det er godt de er. Så gjelder det å bruke ordboka med en smule vett da... Jeg skrev inn ordet sommer og valgte å bare bruke rimord med to stavelser. Alfabetisk måtte det bli. Ellers blir det for lett. Og da ble det sånn:
 

Det er sommer
Blomstrene blommer og bomsene bommer
Vi feller våre dommer, fordømmelser flommer
Mye rart passerer våre gommer. Ord bare kommer

Det er sommer
Hendene i dine lommer. Spis flere plommer
Men, magen vår rommer mange fler tommer 
Målet: Spille trommer på alle de velfylte vommer
 

Dnort

Multitrim - Trim i bøtter og spann

Bærhøsten er også en tid for trim i terreng og lading av batterier.

Jeg vil vel påstå at da jeg fikk problemer med blodtrykket og lå innlagt en uke, fikk jeg en kraftig påminning om at kroppen min trenger aktivitet. Jeg så vel ikke akkurat lyset, men mørkt var det ikke heller. Ikke det, jeg har vært aktiv. Men, det har bare vært så halvhjerta. Innfallsmetoden har styrt aktiviteten. Og det er jo utrolig hvor mye forskjellig vær som kan i veien for treninga. Sykling, svømming og skigåing krever tiltak. Helst faste avtaler. Nå som det er tid for multebær går det imidlertid av seg selv. Multa plukker seg ikke selv og den modnes på rekordtid i denne varmen. Og som en ser på bildet under, hender det faktisk at man ser lyset.


Og han sa - La det bli multer. Og se: Det ble multer. Dritmasse multer.

Hver tur er en opplevelse i seg selv. Enten på grunn av naturen og hva som skjer rundt meg. Eller på grunn av utfordringer under veis. Da jeg var en tur i Reinfjorden, klatret jeg jo opp gjennom fjellknausene der. God trim det og full av naturinntrykk. Man blir nesten litt salig når man får se sola skinne gjennom skyene som på bildet ovenfor. Det var ellers ikke antall multer eller hvor mange kilo som ble plukket som styrte hvor jeg gikk. Heller nysgjerrigheten på hva som ligger bak neste haug. Kanskje treffer man på en rein eller et rypekull. Plutselig er man i en liten skog som har etablert seg mellom noen knauser. En oase omgitt av granitt.


Fjellvann. Et av mange.

Bildet over er av et vann som ligger der midt oppå fjellet. Litt sånn plutselig og mest bare i veien for trim og plukking. Men, eventyreren i meg begynner straks å lage historier om alt det mystiske som kan ha foregått her ved dette vannet. Og ikke minst hvor mye rart som kan bo i og ved dette vannet. Jeg hadde tross alt to bestemødre som trodde fullt og fast på overnaturlige vesener. Man snakket ofte om huldra, nøkken, draugen og småfolk da jeg var liten. Dauinger, spøkelser, skrømt og gjenferd var et dagligdags fenomen i mitt lille hode på 70-tallet. Så en tur på myra eller i fjellet vekker ennå minner i tillegg til at man lager nye. Med litt trim og balansetrening på kjøpet.


Multeparadisiske tilstander

Jeg har alltid med meg telefonen på sånne turer. Den er nødvendig som sikkerhet i tilfelle uhell. Og så blir det av og til tatt bilder. Den teller også antall skritt jeg går. Så både naturopplevelsene og trimmen blir dokumentert. Skrittene blir jo mange. Spesielt om man som på bildet under går litt lenger enn man pleier. Jeg innså at det kunne bli litt for langt om jeg skulle fortsette bortetter det jeg der fikk se. Denne delen av fjellet ville det ta mange timer å bli kjent med. Men, neste år blir det nye eventyr i fjellet.


...oppå fjellet, oppå fjellet...

Selv om man er sliten og har vondt i ryggen etterpå, er disse turene med på å lade batteriene til en lang vinter. De mange timene med friskluft og lukt av lyng, pors, mose og myrull er en god investering. Både fysisk og psykisk. Man får tenkt godt og grundig på ting som bekymrer. Og der er det jo nok å ta tak i.
Og plukker jeg mer bær enn jeg trenger kan jeg alltids selge den. Fryseboksen begynner allerede å fylles, så jeg tror jeg må begynne å legge noe ut for salg. Forskere i Finland har faktisk påvist at multer kan kurere kreft! Så her er det bare å trykke nedpå med multer folkens.

Dnort
 

 

 

Sumaren eg fylde straum

Tenkte en lett omskrivning av Arne Hjeltnes tittel på en av diktsamlingene sine kunne være såpass kryptisk at det vekker litt interesse. Tyrens Vendekrets ble også vurdert. Men Henry Miller er en om mulig enda mer antikvarisk referanse, så...

Vel tilbake på jobb etter fire uker sommerferie, er det mange som spør hvordan jeg har hatt det i sommerferien. Når man bor i en by så nært Russland som er kjent for sitt detaljefokuserte forhold til overvåkning, vet man at hemmeligheter ikke noe som verdsettes. Så kanskje er det noen igjen som ikke er godt nok orientert om mine fire uker med opptjent ferie. Og det ville jo kunne tolkes som en tjenesteforsømmelse om jeg bare informerer enkelte statsansatte om hvordan jeg "hadde det". Så siden det er viktig med åpenhet og transparens i statlige organer, får du og alle andre herved en utførlig redegjørelse:


Båt i solnedgang

Uke 4 av i alt fire uker (altså den siste uka, jeg tar det kronologisk og bakvendt) ble preget av ekstremvær. Vi kom hjem fra vår biltur til ekstremt godt og varmt vær. Det var så godt at vi sleit litt som man jo gjør når ekstremvær meldes. Heldigvis unngikk Sør-Varanger skogbrannfare og ødelagte avlinger, men vi fikk smake på det "dæm sørpå" har slitt med i sommer. Man lå og vaka i Fjellvannet til stadighet og på jobb gikk det rykter om svenske tilstander. Altså at det var for varmt for å jobbe.
Men, det slapp jo jeg som i tillegg brukte ferien på å bli friskere. (Se forrige post) Den nye telefonen min registrerte over 10000 skritt flere dager på rad. Mye på grunn av alle badeturene. Så her er det ikke snakk om å hvile seg i form.


Svane eller flamingo eller en krysning?

Bildet over er av en gigantisk plastsvane som lå fortøyd i Fjellvannet en halv dag, før den ble sendt til de evige plastmarker av noen ungdommer som hadde det alt for travelt med å leke. Velforeningen som fikk hjelp av selveste Vegard Ulvang til å sette ut svanen, må vel vurdere både bruken av plast som materiale og sårbarheten til det som plasserer der, før neste innkjøp gjøres. 
I tillegg må dette med søppel nevnes. Mange mennesker på en plass fører til mye søppel. Vi mennesker har en tendens til å produsere søppel. Og i tilfellet Fjellvannet har det vært etterlyst søppeldunker. Det er en ordentlig håpløs ide. Settes det opp søppeldunker er det et signal til enkelte mensker om at her er det lov til å søple. Og søpla havner like gjerne utenfor søppeldunken som inni. Ta heller med deg hjem søpla. Klarer du å bære fulle ølbokser med deg er det en selvfølge at tomme bokser er mye lettere å bære med seg hjem!


Fruen og mamma i Søreidfjæra

I uke 3 holdt vi til, etter et par dager i Tromsø, på min hjemplass på Reinøya. Mitt barndomshjem står nå tomt det meste av året. Min mor bor i omsorgsbolig til vanlig. Og nå som huset har vært uten vann en stund har det ikke vært "barebare" å være der. Vi fikk henne likevel med oss noen dager. Vann ble hentet hos en god nabo. Og det ble riktig så gammeldags og koselig med det. (Bortsett fra ladinga av bilen, som jo faktisk gikk an der!) Når man ikke gikk turer etter fjæra, var vi oftest på besøk hos mitt søskenbarn som tilbringer det meste av sommeren og helgene på en gård oppe i Nordeiddalen. Dalheim heter det der. Ellers heter stedet Nordeidet og nabobygda er Søreidet. I mellom ligger Sørfjellet som kalles Rundfjellet av de på andre sida av øya. De ser da et rundt fjell fra den sida. Nordfjellet ligger også nord for Nordeidet og de på andre sida har ikke funnet et annet navn på det. 
På Reinøya der dette er, kaller man ting for opp etter hvor de er eller hvilken form de har. Man kaller også en spade for en spade. Men, det er så selvfølgelig for beboerne på Reinøy at de bare rister på hodet av slike uttrykk. "Dæm har no tongt førr det, de søringan" kan man da få høre. Vi har også en elv som kommer ut av et hull i fjellet. Den heter "Pesselva" og ligger på Migarnes...


Hjemplassen Bakkehell

Uke 2 kom etter en uke hjemme der vi for det meste holdt på med forefallende arbeid. Vi dro da avgårde til alle finnmarkingers ferieparadis, Bottenviken. Så langt sør er det fullt av solfylte campingplasser og man kan bade i havet! Nærmere bestemt kjørte vi til Pite Havsbad. (Jajamen...) Og ferden dit gikk i det som kalles en hybridbil. Altså en bil som også går på strøm. Derav tittelen på innlegget. (Hujedamej!) Men, dette med ladestasjoner for el-biler har man liksom ikke helt kommet i gang med. Så vi fylte fossilbasert og hadde vel brukt bensin tilsvarende et par T-Rex når vi kom fram til sydens varme land. (Bluhavaai..)
Piteå er ellers en hyggelig og til dels koselig by, så vi fikk gjort en del shopping der. Ikke bare på Systembolaget, men nye tallerkener og en sparkesykkel havnet også i bagasjen. Det er mye man plutselig har bruk for når det er på salg. (Griseknoen och Lukas ska dom heta.) Ellers fylte man tiden med fotball-VM, strandludo og gode bøker. Jeg fikk lest ferdig biografien om Cornelis Vreesvijk og slapp dermed unna det meste av strandlivet. (Piluttan dej!) 


Strandludomesterskapsdeltakere

Når jeg skriver dette "pesse det ned". Det er begynt å regne etter noen ukers tørke. Perfekt være-på-jobben-vær. Bra for bonden også.
Og snart er det helg!

Dnort

Endringer

Pappa passet ikke godt nok på - seg selv. Tiden etter et hjerneslag.

Det begynte med at jeg våkna en dag og følte meg "rar" i høyresiden av kroppen. Jeg følte meg liksom nummen i deler av foten, armen og oppover nakken. Ellers følte jeg meg OK. Tidligere hadde jeg bestilt legetime for å sjekke noe annet og det var ennå noen uker til timen. Skulle jeg be om tidligere time eller vente til den planlagte timen? Det endte med at et viktig møte i fagforeninga ble prioritert. Ting har jo en tendens til å gå over. Og dessuten er jeg jo mann. Vi blir aldri så syk at det er noen vits i å gå til legen...

Nummenheten gikk ikke over, men ble ikke verre. Da jeg omsider kom meg til legen nevnte jeg denne merkelige følelsen og at balansen min kanskje var litt dårlig. Han målte blodtrykket, konstaterte at det var kjempehøyt og sendte meg rett på sykehuset. Derfra og i nesten en uke var jeg innlagt. Etter masse tester og undersøkelser kom man fram til at jeg ikke bare hadde høyt blodtrykk, men jeg hadde også hatt et lite hjerneslag. Ja, kanskje to faktisk! Hjerneinfarkt ble også brukt som begrep. Hæ!? Det går da ikke an! Jeg er jo en frisk og aktiv fyr. Infarkt er jo alvorlige greier. OMG og WTF!

På den andre siden er man jo neste 50 og på tross av litt aktivitet har man jo ikke verdens sunneste livsstil. Og når jeg undersøkte så viste det seg at høyt blodtrykk var en familiesvakhet. (Det er jo godt å ha noe å skylde på.) Jeg følte meg like røten og falleferdig som hytta på bildene. Klar for kondemnering med et indre som var begynt å gå i oppløsning. Jeg fikk føle på dødsangst og på å ikke ha kontroll på kroppen. I begynnelsen prøver man seg jo fram i forhold til medisin. Og kroppen må også venne seg til den. Jeg har aldri brukt noen medisin. Det ble mange rare og ekle utslag og følelser av dette pillekjøret. Men, heldigvis har jeg venner som har vært igjennom det samme. Takk og lov, for ei stund var det ille.

Noe måtte gjøres med helsa i tillegg til å ta medisinen. Vi kan ikke ha det sånn! Så da ble det røykeslutt, trimstart, kostholdsendring og alkokutt. En drøy måned senere røyker jeg fortsatt ikke. Går daglige turer, spiser mindre snacks, drikker ikke kaffe og drikker alkoholfritt øl innimellom. Det er en lang vei igjen, men jeg føler meg litt mindre røten. Alle øvelsene fysioterapauten har pålagt meg hjelper også. Det begynner også å skje noe med balansen. Tennene pusses mens jeg balanserer på et ben. Jeg svømmer en gang i uka. Siste måling av blodtrykk viser fin framgang, men det er mer å gå på. Så her blir det ikke noe kortvarig opplegg.

En hyggelig effekt av det hele har vært at jeg har kommet i gang med å lytte skikkelig på musikk igjen. Ikke det at jeg har stoppet med det, men når man går tur med en Discman og hører på musikken man har med, blir opplevelsen en annen. Man får med seg så mye mer. Og samtidig er man utendørs og trimmer. Jeg går fort. Hadde med meg en kollega en dag og hun hadde skrittmåler med. Der hadde det blitt registret 20% løping. Og hun hadde barnevogn med. Så det gikk unna.
Jeg fikk jo ikke dratt til Liverpool til siste seriekamp som planlagt, men sparte vel noe penger på det. Men, alt kan man jo ikke skylde på hjerneslaget. At Liverpool tapte finalen i mesterligaen skyldes definitivt alt annet enn min helsetilstand. En viss Ramos skal få det meste av skylda. J..la k.k!


Prikken over i-en...

Til slutt et hjertesukk. Mens jeg var innlagt og etterpå, har saken om luftambulansekrisa pågått. Fly som skal sørge for at alle som har lang vei til sykehus får livsviktig hjelp, har stått på bakken. Den blåblå regjeringen skylder på alle andre og gjør minimalt med problemet. At de faktisk har ansvaret ser ikke ut til å affisere. den ulydige befolkninga i Finnmark som nekte å la seg slå sammen med Troms skal tuktes. Et dødsfall må nok til for at noe skjer og jeg er sjeleglad for at det nå ser ut til at det ikke blir mitt liv som blir ofret i anbudsprosessens navn. Så Mr. Ramos, æ trekke det tilbake. Det e ikke du som e en j..la k.k. Det e Mr. Høie og store dela av Stortinget. Måtte dokker brenne evig!

Dnort

Kom sommarvind

Det snyr og det fyk enda mere.

Og dungan dem veks sæ høy.

Man drømme sæ bort til ei øde øy.

Kom sommarvind. Å kom sommarvind. Kom sommarvind.

 

Man måkke sæ snart forderva.

Optimismen har fått en knekk.

Om bare all snyen kunne smelte vekk!

Kom sommarvind. Å kom sommarvind. Kom sommarvind.

 

Det e kaldt det lande vi lev i.

Og snydungan takle vi nok.

Et varmere samfunn kan løfte i flokk.

Kom sommarvind. Å kom sommarvind. Kom Sommarvind.

 

Trond G.

Vinter-OL i doping

Påstand: Russland har blitt avslørt som en nasjon med juksere. Hele greia er styrt av staten og president Putin har lenge vært tungt inne i saken...

Jeg har lenge tenkt at våre naboer i øst neppe er så ille som amerikanerne skal ha det til. Men, det er mest en reaksjon på at USA er så gjennomkorrupt og falskt. Der dopes det også. Men, en statlig styring av det hele er ikke blitt bevist. Og jeg vet etter å ha truffet en mengde russere og amerikanere at det finnes en masse vennlige, morsomme og omtenksomme mennesker på begge sider. Men, det er jo ikke det saken handler om her. I samme OL som Norge etter alle solemerker er i ferd med å sette ny verdensrekord i medaljefangst uten doping, er de beste russerne utestengt pga. statlig finansiet doping. Og nå har jaggu en av de russerne som fikk bli med likevel, blitt tatt for fusk...



Spørsmålet er nok ikke så mye om min påstand er riktig, men hvorfor? Hva i all verden kan få en nasjon til å satse så mye på organisert juks i noe så ubetydelig som idrett. Vi vet jo at doping var utbredt i de fleste østblokkland. Men, de landene det gjelder, unntatt Russland, har jo ikke hatt særlig med dopingsaker i ettertid. Mens Russland tilsynelatende har fortsatt som før. Og at den tidligere KGB-mannen Putin har vært delaktig kan det ikke være tvil om. Hva er greia og hvorfor er dette så viktig at man gjør hva som helst?

For jeg nekter å tro at russere synes det er greit å jukse ellers. Hva er vitsen med konkurranse og regler, om det å jukse blir viktigst? Det må jo være mer interessant å være best fordi man har trent best, enn å utsette kroppen sin for farlig manipulering som jo bruk av doping er.



Russland er egentlig et ungt land. Det er de i den forstand at det Russland vi kjenner i dag oppsto etter oktoberrevolusjonen i 1917. Alt ble kastet om på fra da. Fra tsardømme til presidentstyre. Fra føydalstat til (etter hvert) diktatur. Og da diktaturet så ut til å ende i kaos, tok oligarkene over med de nye presidentenes velsignelse. Og da Putin tok over etter å ha rydda litt først, var vi på sett og vis over i et skinndemokrati som egentlig er like mye diktatur som det alltid har vært. En sterk sentralmakt har alltid vært viktig i Russland. Det finnes nok mange som vil nyansere dette eller gi en helt annen forklaring. Men, dette er min blogg og min verdensforståelse...

I oppbyggingen av den nye staten ble propaganda og oppbyggelige fortellinger avgjørende. Det var de også i forminga av det nye Norge fra 1905 og ut. Vi har absolutt hatt vår part av nasjonalisme og propaganda. Men, altså på en litt annen måte. I hvert fall i forhold til sport. Doping i Norge har aldri hatt noen organisering. Verken på nasjonalt eller annet nivå. (Selv om det finnes nok av skeptikere som fikk vann på mølla i forbindelse med Johaug-saken.)

 

For Russland har det å fremstå som sterk og mektig vært mye viktigere enn alt annet. Når man i tillegg har blitt demonisert av et samlet vesten, tenker jeg at mange sperrer som man hadde i utgangspunktet, er blitt borte. Og da sørger man for at alle som driver med idrett gjør det best mulig. Tabletter og sprøyter med illegale midler blir til kosttilskudd og nødvendige vitaminbehandling. Og bloddoping en selvfølge, fordi "alle andre" gjør det. Russere er ikke så annerledes oss andre. Om en godt utdanna lege forteller deg at du må ta nødvendig medisin og skifte ut blodet ditt, da gjør man det.

Propagandaen krever resultater. Man må ha noe å vise til. Om det russiske ishockeylandslaget skulle vinne i OL, vil det bli utnyttet for alt det er verdt. Det kan endog sikre at Putin og gjengen hans beholder makta mye lenger. Russland har nemlig sørget for ar hockeyproffene deres spiller i en russiskkontrollert liga. Og snart arrangeres fotball-VM i Russland. I fotball er også god kondis viktig. I Sotsji-OL var antakelig samtlige russiske utøvere som kunne ha fordel av det, bloddopet. Sjansen for at det skjer igjen når et stort mesterskap arrangeres i Russland, er overhengende. Fotball er for øvrig en sport som aldri har tatt et ordentlig oppgjør med doping. 

I dette innlegget har jeg brukt flere bilder tatt i Gagarin-museet* utenfor Zapoljarni. Siste bilde er av øyesåret Nikel. Norges nærmeste russiske by.
Jurij Gagarin er en viktig helt i Russland. Som første mennesket i verdensrommet er han kanskje den viktigste. Jurij hadde aldri blitt så stor helt hadde det ikke vært for at Russland la alt av prestisje og brukte mye mer penger enn de hadde for å vinne kappløpet. Økonomisk doping altså. Også der er USA medskyldig...

Muligens er Frode Berg saken et greit bevis på at man i Russland langt på vei har en helt annen innstilling til individet kontra staten. Det skal ikke mye til for å havne i fengsel om Putin eller andre har bestemt seg for det. Da er det nok vanskelig å ikke dope seg om man får beskjed om det.

Dnort
 

* Museet er en gammel brakke full av sammenrasket romfartsrelatert skrot. Samt flere fotomontasjer. Interessant kun fordi det avslører hvor desperat Russland er i sitt forsøk på å virke stor og mektig. Innholdet var altså et slags romfartsmuseum, mens brakka var 100% shabby. Uten strøm og uisolert.

Sjarmtroll og andre fabeldyr

Barn er søte og sjarmerende. Selv jeg var vel det. I hvert fall om en skal dømme etter antall likes på Facebook. Donald Trump er alt annet enn søt. Direkte usjarmerende er han.

Denne posten begynte med at ei dame fra hjemplassen min (Nordeidet) la ut et gammelt bilde av meg, nå like før OL. Iført 70-tallets norske variant av dongeri. Olabuksa rula. Jeans fikk man nesten ikke kjøpt. Norsk privatøkonomi på 70-tallet var ikke all verden. I den grad man hadde en privatøkonomi i det hele tatt... 
Og verden var ennå ikke så amerikanisert som nå. Selv i USA var vel da det å velge en så lite sjarmerende president som Donald Trump, en direkte latterlig ide for de fleste. Men, en amerikansk president som er sympatisk har alltid vært fabelaktig utopisk. De har alle som en vært svært så krigersk. Spesielt fredsprisvinneren Barack Obama.

Så der sitter jeg en gang i 1972 og er kjempekry fordi jeg har både dongeribukse og gyngehest. Kan det bli bedre? Buksa er riktignok full av bleie med et muligens meget usjarmerende innhold. Men, det vil jo aldri kunne stinke så kraftig og være så farlig for resten av verden, som politikken til Trump og co. 1972 var for øvrig samme år som Watergate-skandalen...
I USA er det bare de rikeste som har råd til å dra på ferie. Ferie er ikke noe man har krav på og som er betalt for alle. I Norge i 1972 var det heller sjelden å dra på ferie. Mens det i dag er en selvfølge for de fleste. Og det er en selvfølge at barna skal være med. Om foreldrene mine skulle ha dratt noe sted i 1972, hadde det nok vært under forutsetning av at jeg havna på feriekoloni hos besteforeldrene mine. (Begge er med på bildet under.)

Selv om vi tidlig på 70-tallet hadde dårlig råd i Norge og nå har alt for mye penger til rådighet, har vi hele tiden beholdt noe vi kaller den norske modellen. Modellen var selvsagt da, men under press nå. Med mye penger følger mindre ansvarsfølelse hos folk flest. Da holder det gjerne at partiene du stemmer på sier at de er for "folk flest", selv om de ikke har tenkt å være det vanligvis legger i begrepet.
Man hadde jo råd til dels dyre julegaver i 1971. Men, da måtte man ofte spare penger en stund. Selv trehjulssykkelen som er i den svære pakka bak meg på bildet, kosta mye dengang da. Når pappa satt og dro seg i skjegget med et lurt glimt i øyet, var det nok fordi han var litt stolt over hva han hadde klart å få i hus. Rød og dyr var den. Ikke like rød som kinnene mine. Men, ganske langvarig lykke kunne kjøpes da.

I dag har vi alt fra før. Selv barna har det og jula blir for mange en øvelse i å virke mest mulig perfekt. Lykken skal kunne være dokumenterbar og mulig å vise fram på internettet umiddelbart. Bildet av meg og pappa fikk vi se en måned senere sammen med de 24 andre bildene fra året som gikk. Og de havnet i beste fall i et album som bare ble bladd i av og til. Må vel likevel kunne si at vi både er søte og sjarmerende begge to.

Politikere som virkelig vil det beste for hele samfunnet og er ordentlig sjarmerende er blitt en sjeldenhet. Nesten som fabeldyr å regne... 

Dnort

No livnar det nesten i lundar

Mørketida er over. Sola har vært innom og vist seg flere dager på rad nå. Men, det er så KALDT!

En smule solhungrig kan man jo bli etter nyttår. Når soldagen nærmer seg begynner forventningene om varmere vær å melde seg. Men, klarvær betyr også kulde. Så jo mer man ser av sola, jo kaldere blir det! I hvert fall nå i begynnelsen. Og det er det jo ikke alltid at man husker.


Godt påkledd soltilbeder

Så når man skal ut og titte på sola bør man være godt kledd. Ull innerst og stor tåleranse for kløe hjelper. I går sto det soldag på Julianne sin timeplan. Samtidig sto det -27 på termometeret. Noe hun selv med en viss ironi kommenterte som så: "Omtrent like varmt som i fjor på samme dag..." Og jo, det ble visst en svinkald affære. Så kaldt at de minste barna ikke fikk lov til å bli med på turen til høgda der man kan se sola.

Jeg tråkka meg til nærmeste høyde sist søndag og fikk med meg dette sjeldne fenomenet. Sola altså. Man kan jo ønske seg noe når man ser sola. For gammel folketro sier at det er lurt. Jeg ønsket fred mellom Tyrkia og kurderne i Syria. Så får vi testet om det er hold i folketroa...


Sola viser seg 210118

Før sola viser seg på himmelen igjen, skinner den jo på den fra undersida. Det er nesten finere enn når den titter fram selv. Søndag 14. januar gikk vi en sein tur opp Sandnesdalen og fikk med oss et rosa landskap. Manglet bare noen enhjørninger til de to prinsessene jeg hadde med.


Enhjørningene glimrer med sitt fravær

Kulde og frost kan jo være plagsomt. Men, det hjelper jo litt å kle seg godt. Også å få fiksa varmesystemet i huset, som vi nylig gjorde, i grevens tid. Ellers er jo frost ikke bare en fin film, men også vakkert i naturlig form. En skitur ut i frossen skog kan anbefales. Der står bilder fra eventyrene tett i tett. (Bortsatt fra en total mangel på enhjørninger også der.)


Eventyrprinsesser i fortrollet skog

Det stemmer altså ikke at det livnar i lundar her i Kirkenes. Ikke riktig ennå. Først må den verste spikfrosten gi seg. Og så må det slutte å sny. Det gjør det i dag. Men, det betyr i hvert fall mildere vær. Sånn ca. -9 som det er i dag.

Dnort

Jul i gamle dager

Årets juleinnlegg blir av den nostalgiske sorten. Mora mi har opp gjennom oppveksten min fortalt mye om jula i gamle dager.
Så da tenker jeg vi former det hele som et imaginært intervju:

Det er mandag og en uke før jul. Hjemme hos Signy på Nordeidet (i Karlsøy kommune) er det fyr i kjøkkenovnen og lefser og småkaker på bordet. Kaffen står og trekker og vertinna insisterer på at vi må sette oss ned ved kjøkkenbordet. Det er ganske kaldt ellers i huset, for Signy har nettopp kommet hit fra omsorgsboligen hun bor i til vanlig. Hun unnskylder rotet (vi kan ikke se noe rot) mens hun skjenker opp kokekaffe.

Vi spør om hun kan fortelle litt om jul i gamle dager. Og siden hun har opplevd krigen (hun er født i 1934) ber vi Signy fortelle om hvordan jul ble feiret da. Hun setter seg også ved bordet, siden vi insisterer på det.


Adventstjerna skal ned igjen på lille julaften, i følge Signy

S: Jula under krigen... Ja, vi forsøkte jo å feire litt. Om ho mamma hadde vært så heldig å få tak i en appelsin, så kunne jo den deles, så va jo gavan ordna. Og skallet det la vi på ovnen og da blei det no julelukt i huset. Vi måtte klare oss med lite...

Signy ler litt og forteller at hun kanskje overdriver litt, men forventningene var små hos den fattige fiskerfamilien på Vorterøya, der hun vokste opp. På spørsmål om hun husker en spesiell jul, ønsker Signy å fortelle om første jul etter at krigen var slutt.

S: Ja, alt va jo brent ned. Selv det lille overbygget på brønnen vår, hadde tyskerten satt fyr på. Så ho mamma og han onkel fikk tak i nåkka drivved og litt seglduk fra båten, som dem la over brannmuren som sto igjen. Ovnen hadde dem no ikke klart å ødelegge og drivved va det alltid nok av i Djupdalen, så det blei no både varmt og koselig inne. Ho mamma hadde ordna en pakke til hver av oss. Og så fikk æ i tillegg en kjole til dokka mi, av ho tante. Herre min, æ væ jøger (blanding av kryhet og glede) når æ pakka den opp. 

Den vinteren må jo ha vært spesiell, foreslår vi. Signy byr oss mer lefse mens hun tenker seg om.

S: Dokker e no så forsiktig med språkbruken, dokker ungdomma. Æ vil no kalle den vinteren grusom. Det va så vidt det sto til liv. Vi levde på et minimum som æ i dag ikke fatte at gikk an. Mat i havet va det nok av. Og heldigvis berga han onkel båten. Men, å bo under en seilduk og nån iland-rækte råttstokka i nesten 6 måna, det unne æ ingen.

Signy har et barnebarn som er ett år eldre enn det hun var den første vinteren etter krigen. Vi spør om hun kan si noe om dagens jul kontra den hun husker fra årene etter krigen. 

S: Takk og pris for at vi ikke må oppleve nåkka lignanes igjen. Det finnes nok av lidelse i verden om ikke også ho Julianne også må oppleve det. Ho hadde nok takla det, for ho e no en tøffing. Men, dagens jul kan ikke sammenlignes med det vi opplevde. Men, ett hadde vi. Vi hadde ingen forventninge. Og da blei det lille vi fikk, så mye mer verdt! Den dukkekjolen æ fikk den jula, tok æ vare på til lenge etter at æ blei voksen.


Jul i dag er bare nesten som i gamle dager

Signy ser ut av vinduet og vi sitter en stund og beundrer utsikten til Lyngsalpene i ettertenksom taushet. Etter et høflig avslag fra oss på tilbudet om mer kaker, konstaterer hun tørt (omtrent like tørt som kjøpkakene) at hun i år bare sendte penger. "Det e så mye styr med de gavan. Og ungan i dag har jo alt. Æ tenkte dem sjøl veit best ka dem treng."

Hvordan var jula i årene etter krigen? Det var jo da vi bygde landet, blir det ofte skrevet.

S: Det va no selvfølgelig litt bedre. Vi fløtta jo til andre sia av øya og til nytt hus året etter. Ho mamma traff jo han Olaf og vi blei etter hvert syv søsken. Alle jenter. De syv søstre sa vi no gjerne. Ha ha... 
Rasjonering va det jo. Men, for oss betydde det heller at vi fikk litt mer enn det vi hadde hatt før krigen. Det va nok bare sørpå at den klagde på dårlig kaffe og lite røyk...

Signy forteller om samhold og omsorg for flere enn medlemmene i egen familie. Og at det å dele på det man hadde, var en selvfølge. Alle bidro med noe. I det minste egen arbeidskraft. Også barna. Uttrykket "barnearbeid" var ennå ikke i bruk.
Vi spør om hvordan hun feirer jul nå for tiden og hun forteller at planen er å feire jul på Hansnes der hun nå bor. Julemiddag og feiring blir hun med på sammen med "de gamle", som hun kaller de på gamlehjemmet. Hun er selv 83 år gammel og klarer seg stor sett på egen hånd. Hun jobbet selv i mange år på hjemmet og har etter at hun fikk omsorgsbolig, hjulpet til med småting når helsa har tillatt det. Hun liker å kunne være til hjelp.

Vi lurer til slutt på om Signy har noe hun vil si til våre lesere. Om hun har ett visdomsord.

S: Det vil no helst gå godt, bruke æ no å sei. Sjøl om æ en som ofte bekymre mæ unødig, så e det jo sant. Selv krigen overlevde vi. Og ny jul blir det no hvert år.

Med det forlater vi Nordeidet og gir full gass for å nå neste ferge. Vi rekker den akkurat. For det vil jo, som Signy sier, helst gå godt. De fleste bekymringer blir det ikke noe av.

Dnort

Plast, skarpjern og friluft

Som en ivrig bruker av facebook har man blant annet vært svært så frempå om søppel og hvor fullt havet er av det. Og det må vi jo gjøre noe med!

Som kjent fanger ordet og dessuten hadde jeg trykket "interessert" på en aksjon. Det var jo lenge til søndagen og mye kan jo komme i veien. Men, neida. Den gang ei. Selv været hadde konspirert mot meg og blitt alt for godt...


Plast i plast

Så da ble det opp i otta. Enkelte av de som kom hadde faktisk vært oppe før otta. Vi var betraktelig færre enn antallet som hadde trykka "interessert" eller "deltar". Min teori om at jeg ikke er alene om å være stor i kjeften eller litt for ivrig på å tykke "like", ble bekrefta. Men, de som kom var det desto mer tak i. Noen kom også i båt. Og båtene trengtes for vi skulle til ei øy med for meg, et kjent og kjært navn. 


Et lite utvalg av skattene vi fant

Var det mye plast på stranda da? En klimaskeptiker hadde nok hatt vanskelig for å finne ut av det. For sånne folk er status quo normalen. Søppel har vi jo alltid hatt. Og plast på strendene har vi jo hatt siden plasten ble oppfunnet en gang på 50-tallet. Men, som den klimahysterikeren jeg er må svaret på spørsmålet uten tvil bli JA! 
Jeeesus det var mye plastdrit!


Se ka æ fant!

Ellers fant man jo en masse jernskrammel og etterlatenskaper fra krigens dager. Men, dette var jo sosialt også og vi fikk skravla litt i matpausene. Praten gikk i hvaler fulle av plast. Hvordan plastflasker har tatt over for glassflasker. Og hva som er en normal graviditet og hvor slitsomt det kan være å få kommentarer om babymagen hele tida. Siste samtaleemne var naturlig nok da utgangspunktet var stranda hval...


To frontkvinner fra Naturvernforbundet

Vi ble alle kjørt over med båt til Reinøya i Reinøysund. Jeg er jo oppvokst på Reinøya i Troms. Men, på denne Reinøya hadde det også bodd folk. Dette er i nærheten av Ropelv der den ene av båtførerne (Helge) er fra. Han kunne en masse historier om folk. Blant annet bodde det en mann i det gamle huset på bildet over som ble født flere måneder for tidlig. Han måtte bæres over en islagt fjord for å få hjelp og ble lagt i en varm steikovn for å vekkes til live. Han var senere med og samlet inn fastfrosne lik av tyske soldater etter et forlis under krigen. Og han kunne ellers være tynnkledd ute i den verste vinterkulda. 


Noen få av de alt for mange posene som ble fylt

Vel, man hadde sitt å slite med før i tida. Men, plast hadde man ikke. Det tar hele 450 år før naturen klarer å bryte ned en enkelt plastflaske. Så har du en beskjed til barnebarnebarne...osv barna dine, skriv den ned og putt den i ei plastflaske og kast den på havet. Når den en gang åpnes om noen hundre år kan det kanskje stå "Sorry, var visst klimaskeptiker likevel"...

Trond G.

Høsten - Den fine våte tida

Høsten er her! Merkelig nok finnes det de som ikke liker høsten. Noen av dem blir til og med deprimerte. Er du sånn? Ikke jeg!

Her skal du få hele 10 gode grunner til at høsten utvilsomt er den beste årstiden:

1. Sommeren er over! 
Du slipper å være skuffet over nok en dag med kaldt og vått vær. Høsten skal være kald og våt!
For egen del trives jeg mye bedre i treningsdress, myggspray og støvler enn i badeshorts, solkrem og sandaler.


Multemyr

2. Det er nå at alt som vokser kan høstes! 
Om du har sådd noe eller bare venter på at bær og sopp skal bli klare for henting, er det nå det skjer.
Meg finner du på ei multemyr eller på vei rundt ett vann på fjellet. Alltid utstyrt med bøtte, myggmelk og turrøyk.

3. Det er masse bra som begynner når høsten kommer! 
Ny jobb, ny skole, nye naboer (heia Kine!) og nye vennskap. Og så kommer de beste TV-programmene i gang igjen. 
Her i huset ser vi fram til Stjernekamp og Side om Side på NRK1 i kveld. Hygge...

4. Fotball!
Må nesten ta med et eget punkt om engelsk fotball. Der starter ligaen i august. Og høstfargene er vakrest på fotballbanen.
Som Liverpool-fan ser man jo fram til at Klopps menn skal starte på veien til seriegull. (Heisann Kjell Gunnar!) Denne sesongen har faktisk jeg og en gjeng kjøpt billett til siste seriekamp i vår. Den går på min bursdag. Gjett hva jeg ønsker meg i bursdagsgave...


Venninner

5. Høsten er en tid da turer i skog og mark er ekstra spektakulære! 
Det blomster over alt. Og trærne får etter hvert de mest fantastiske farger. Livet får mer farge på høsten.
Det kan jo være litt trist når sommervenninna di drar. Men, tenk på alle de gode minnene dere har.

6. Sommeren er faktisk over! 
Det betyr også at du igjen kan se ut som en flodhest på land uten å ha komplekser. Uansett grunn til at du har est litt ut. Kan jo være at du rett og slett er gravid! (heia Anja!) Nå kan og skal alt kles inn og du blir så fin så.
For min del skal jeg snart delta i NAV NM i fotball og volleyball. På søndag er her igjen klart for bakkeløpet Melkesyra. Flesket skal nok få trimmet seg...


Miniflodhest

7. Det nærmer seg jo jul!
Og nå som vi straks er i september så er det bare tre små måneder til du kan åpne første luke i julekalenderen.
Har en svigerinne som starter juleforberedelsene så snart sommeren er over. (Halla Lindis!) Jeg har også bevart barnet i meg godt nok til at jeg kan glede meg litt til jul, jeg også.

8. Det er snart jakttid! 
Der treffer du gamle venner og drar på hytteturer der skrønene hagler. Er du heldig slår du opp igjen den gamle lakseryggskaden i tide til åpninga av lakseelva.
Her har jeg aldri deltatt. Har verken hagle eller fluestang. Jeg jakter multebær. Helst den store grovkalibra sorten.


Multeterreng

9. Du kan få sparka udugelige politikere!
Annen hvert år er det enten kommune og fylkes-valg. Eller som i år, Stortingsvalg. Høsten er også tiden for slakt. I år har det blitt mye flesk...
For meg er fagforeningsarbeid mye viktigere. Men stemme gjør jeg selvsagt også. Og for å sikre at jeg ikke blir lurt av Erna og Siv til å stemme på "norske verdier" og "lavere skatt" i siste liten, har jeg i år forhåndsstemt.

10. Vær et lys i mørket!
Om du ennå sitter og sipper fordi det er blitt høst så skal du vite at det er høsten som er lysest! Stearinlys og lyslykter kan tas frem nå.
Å fyre på et lys på sommeren gir ingen mening, Men, når jeg sitter og fyrer i peisen, fruen (hei der Elin!) har fyrt opp noen kubbelys, vinen står og dekanterer og badstua straks er klar, da er det endelig høst!

Riktig god høst alle sammen!

Dnort

Endelig sommer!

Årets sommer kom veldig seint. Lenge så det ut til at den måtte avlyses...

Mai og juni var meget kalde måneder her i nord. Temperaturer ned mot 3 pluss ble vi etter hvert ganske vant til. En så lang vår/vinter har jeg ikke opplevd tidligere. Det kunne virke som man gikk i en evig motbakke der melkesyre var eneste belønning...

Det eneste man hadde å se fram til var neste måltid. Men, også der var det mye av det samme. Fiskekaker er godt, men ikke hver dag. Selv om tilbehøret oppgraderes aldri så mye.

Men, utholdenhet og stahet lønner seg på sikt. Og i begynnelsen av juli kom vi også i mål. Sola og varmen hadde ikke glømt oss. De hadde bare vært for travelt opptatt andre steder i landet...

På trass hadde man kastet seg uti 7,6 grader på sankthans-aften. Nærmest som et desperat rop om hjelp, må man vel kunne kalle sånt.
Men, så ble Prestefjellvannet innbydende og varmt over natta 1. juli. Folk hoppet uti i yr glede.


Grillen som hadde stått bortgjømt og rustet i over ett år på grunn av en kort høst i fjor, flammet opp og serverte de lekreste retter. Fiskekaka fikk en velfortjent pause. Sure tryner ble omgjort til smilefjes.

Ikke alle var like klar for å bade utendørs. Litt reservert etter lang tid med kaldvær blir man gjerne. Men, når Barentsbadet er stengt i flere uker for oppussing, kan man i det minste lures til å lufte sure tær...

Og når godværet fortsetter og temperaturer over 20 grader blir normalen, er det jo ikke rart om man er hoppende glad. Og snart er det vår tur til å ta en lang og velfortjent ferie.

Så da passer det vel å avslutte med:

God sommer, alle sammen!

Dnort
 

Hubbleteleskopet lager flotte malerier

Det ligger ute en og del bilder fra Hubble på hubblesite.org. Og noen av dem er så flotte og mystiske at man blir sittende å gape.

I bildet under kan man også forestille seg at man ser figurer. Selv synes jeg det ser ut som om en astronaut (til venstre) har funnet et gjennomsiktig egg med en alien (til høyre) inni...

Hubble lager de beste maleriene
Nebula - Orion

Sjekk ut sida og kos deg med alle de fantastiske bildene.

PS. Et nytt og 100 ganger kraftigere teleskop er visst under planlegging. Om man får se langt nok ut, får man kanskje et glimt av meningen med livet?

Dnort
 

Digital virkelighet

Alt har sin tid. Bloggingen hadde sin. Den tiden er for lengst over. I hvert fall den tiden da blogging var noe mer enn å legge ut bilder og reklamere for noe ræl som ingen egentlig trenger.

Da jeg begynte denne bloggen, var jeg relativt nybakt pappa. Det fantes da flere mammablogger, så tittelen på bloggen var vel et svar på det. I begynnelsen handlet det mye om det å være pappa og hvordan det gikk med det søte lille nurket. Nå er nurket blitt 12. Hun er fortsatt søt, men liten er hun langt fra. Bokstavelig talt. Like høysom mora og så selvstendig og forstandig at det er en fryd.
Noen rester fra tidlig barndom har vi beholdt. Jeg synger enda nattasang for henne. Fordi hun ønsker det. Og leken har vi alltid vært. Så det lekes jo litt. Lekene har bare forandret seg. Så gyngehesten har andre fått overta.


Fra gyngehest og cowboyhatt til hesteallergi og karatehjelm

Ja, tiden går og tidene forandrer seg. Etter at blogging var kult en stund, kom facebook og overtok. Så kom twitter. Og nå finnes det så mange plasser å dele og å vedlikeholde det sosiale nettverket, at det blir reint for mye å forholde seg til. Flere har rett og slett logga av internett og inn i virkeligheta igjen. Men, for de aller fleste blir man pent nødt til å forholde seg til den digitale verdenen også.
Om ett år vil også nurket kunne logge seg på. Det hun møter da er mye mer skremmende enn det vi fryktet for da hun begynte i barnehagen og skolen. Vi kan bare håpe på, som alle foreldre oppigjennom tidene har gjort, at den oppdragelsen og de verdiene hun har fått, gjør det lettere å takle verden. Den digitale verdenen også.

Så da avslutter jeg med et bilde av sykkelstien som tiner fram. The Beatles sin The Long and Winding Road må gjerne være lydsporet her. Og for de som lurer på hva jeg driver med, finner du meg både på facebook og intagram, under navnet Trond Gaasland eller @trondgaasland.

Dnort

Om å utsette

Her om dagen tenkte æ en tanke om nokka æ burde skrive om. Det va en skikkelig lur tanke altså. Men, så utsatte æ skrivinga?

I dag har æ tid til å skrive. Det vil si, æ hadde nok tid den dagen også. Det va bare nokka anna æ syntes æ måtte gjøre først. Resultatet e uansett, at no har æ glømt hele greia. Den skikkelig fabelaktig smågeniale tanken æ hadde, e borte. Den ble sikkert lei av å vente og har no enten gjømt sæ eller gått videre til et anna hau. Eller har den dødd av kjedsomhet? Kem vet med sånne tanka.


Ta en dukkert? Kanskje litt senere...

Det e ikke første gang æ har opplevd det her, så æ burde jo vite bedre enn å utsette skrivinga. Og så gjelder det jo i mange andre tilfeller. For eksempel når man har lovd å måkke sny. Det passa liksom ikke helt da man kom på det. Kom litt brått på. Hadde jo sånn delvis planlagt å gjøre nokka anna. Men, kanskje litt senere? Og så vise det sæ plutselig litt utpå våren at det ikke e nokka sny å måkke...

Far min brukte å si nokka sånt som: «Det e ingen vits i å utsette til i mårra, det du kan gjøre i dag.» Men, det og ordtaket: «Bedre føre var enn etter snar» står i glemmeboka, som æ alt for sjelden slår opp i. Den boka e utrolig innholdsrik. De beste blogginnleggan mine finnes nok også der. Da æ for en herrens masse år sia førte dagbok, havna mange tanka i dagboka. Men, når æ no blar i dagbøkene mine, vise det sæ at det meste e ganske ordinært.


Gå en tur på ski? Ja!

Så koffør driv man da å utsette, når man vet kor galt det kan gå? Kanskje fordi det ikke va viktig nok. Den tanken æ hadde va muligens ikke akkurat en åpenbaring. Gjerne litt halvferdig tanke som viste sæ å være lite verdt å dele. Æ håpe i hvert fall det. For om det e svaret på meningen med livet eller en løsning på kreftgåten, så har æ tabba mæ skikkelig ut!

På forrhånd, sorry verden?

Dnort

Juledikt



Julesnøen er til for å brukes

Ut å gå med skiene på

Mange mil må slett ikke slukes

Mosjon å få. Inntrykk og.

En verden uten musikk

Hva slags verden hadde vi hatt om ikke musikk fantes? Om ikke musikk var et lovlig kunstnerisk uttrykk? Det finnes og har tidligere eksistert land i verden der musikk er underlagt sensur. Men, selv da trenger andre musikalske uttrykk enn de som er lovlig, seg frem fra undergrunnen.

Vi mennesker har siden tidenes morgen drevet med musikk og rytmer. Det er forsket en del på dette og flere studier viser at musikk har positiv påvirkning på helsa. Både å høre på og å delta. Selv synger jeg i kor. Noe som også skal være sunt.
I helga som var, deltok jeg på et arrangement på en pub der alle som kom skulle ha med seg plate. En sånn som er laget av vinyl. I utgangspunkt et litt smalt opplegg. Men, det kom mange flere enn de mest dedikerte vinylnerdene, som kom først. Og stemninga var på topp hele kvelden. Musikk må gjerne nytes ute.

Selv har jeg mange opplevelser med musikk alene. Det å kunne høre på favorittmusikken mens man arbeider er noe, er fordelaktig for arbeidslysten. Det har jeg erfart i mange sammenhenger. Husker en gang fader'n skulle ha meg til å plukke groer av potetene i kjelleren. En ordentlig møkkajobb i utgangspunktet. Men, med Walkman og flere kassetter med godlyd, gikk jobben unna nede i kjellermørket. Nylig gjorde jeg unna et større vindusvask-oppdrag utendørs i regnvær, med Herreavdelingens Platesjappe som akkompagnement. Walkmannen er for lengst byttet ut med en mobiltelefon med bl.a. en NRK-app. Jobben gikk unna i rekordfart. Og jeg kom meg ut i friskluft.


Jeg er jo av de som aktivt oppsøker musikken. For enkelte, særlig mennesker på institusjon, må ofte musikken komme til dem. Koret jeg synger i har hatt en runde nå i vår på flere av eldrehjemmene i kommunen. Og når man får betalt i fjes som lyser opp når en gammel sang får demensen til å vike i noen minutter, da er det fint å drive med frivillig arbeid.
Selv er jeg mer opptatt av litt tøffere toner. Tung rock er det jeg hører mest på for tiden. Sweden Rock Festival kan i så måte anbefales. God musikk og godt selskap er utmerket terapi for en sliten kropp. Selv om det vel kan ta litt på fysisk underveis, lever man lenge på minnene. Også her oppholder man seg utendørs.

Så sitt ikke inne og depp i sommervarmen. Kom deg ut og hør på musikk!

Dnort

 

24.05.76 - Førskole...

Det er vår og mye som skal ordnes inne og ute på den lille gården. Mor og far er litt slitne og vil slappe av etter middag. Det er ennå lenge igjen til Barne-TV...

Det er ikke mange måneden til deres 7 år gamle gutt skal begynne på skolen. Dette har han gledet seg til helt siden nabogutten begynte å forsvinne hver formiddag, for å gå på skole. Gutten er en vitebegjærlig liten pjokk. Dette er lenge før internett og Google...


 

Gutten (G): Kan menneska fly?
Mor (M): Hysj, far din skal sove!
Far (F): (Fjerner avisa som ligger over fjeset, der han ligger i sofaen.) Æ søv ikkje.
G: Ikke sant? Vi kan fly, viss vi vil?
F: Har du nån gang sett nån av oss fly?
M: Han mene nok å fly med fly...Fra en flyplass altså.
G: Men, æ...

(Far avbryter kontant og med en mine som signaliserer at denne saken bør være ferdigdiskutert.)

F: Æ skjønne jo det. Æ e ikke dum! Og nei dokker kan ikke og æ kan ikke. Selv ikke kongen en gang kan fly, anna enn som med et fly!
M: Kom så går vi på kjøkkenet. Far din treng å sove litt.
G: Natta pappa...
F: Æ søv meddag. Du treng ikke ønske mæ god natt riktig enda.
G: Meddag pappa...
M: Kom no, du kan hjelpe mæ med oppvasken.

(Inne på kjøkkenet. Mor har begynt på oppvasken. Gutten står på en stol ved siden av henne, klar med en tørkeklut.)

G: Han Åge sa at vi kan fly...
M: Han Åge må du ikke høre på. Han e litt for glad i å skrøne. Dem e sånn hele familien... No må du tørke da.
G: Han Åge går på skolen.
M: Det der har han ikke lært på skolen, lille venn.
G: E det ikke stygt å lyge? Da kan man komme til helvete.
M: Nei, det e ikke bra. Men, man kan jo fortelle ei lita skrøne da.
G: Somforeksempel..?
M: "Menneska kan fly! Det e bare å tru nok på det og tenke hardt nok på det, så vil du til slutt kunne fly!!"
G: Næh, e det sant?!
M: Det va et eksempel på en skrøne. Ta no ikke alt så bokstavelig.
G: Va det derfor du lagde harepusa med fingran dine, mamma?

(Far står i døra til kjøkkenet. Forsøket på middagshvil har visst strandet på egen nysgjerrighet.)

F: Nå, klare du å snakke vett i guten?
M: Han e vettig så det holder, det vet no du også.
F: Nåja, kjæften går no i ett som på ett kvinnfolk... he he he...
M: No må du bare passe munnen din. Små gryter har ører.
G: Ka før gryte? Vi har jo bare sånne store.
F: Ser du, heilt håpløst...
M: Sku ikke du sove meddag? Gå no og legg dæ! Du sko vel fikse de gjerdan i kveld?
G: Kan æ være med å fikse gjerdan?
M: Vi må no bli ferdig med koppan først. Dessuten blir det for seint. Det e nok etter at du har lagt dæ.
F: (Ertende) Nå, kan vi menneska fly.
G: Ja mamma, kan æ fly?!
F: Æ hadde no rukket over fleire gjerda da...

(Mor slutter å vaske og står og tenker litt. Et smil brer seg etter hvert over ansiktet.)

M: Ja! Alle kan fly. Så mye dem løste. Uten å kjøpe billett på svindyre fly. Det e fullstendig gratis...
G: (Triumferende) Æ visste det. E bare å flakse med arman...
M: ...nå man søv!
F: Ka du vase med?
M: Når man drømme kan man gjøre ka som helst. Har du lyst så e det bare å flakse med arman, så fær du av gårde. Vooosjj...
G: (Ettertenksomt) Kan æ gå og legge mæ no?
M: Æ synes dokker begge skal gå og legge dokker. Bare ikke veiv ned alle blomsterpottan mine i søvne...

 

THE END

Vår tra-la-la

Våren e kommet! Joda, den e her, vi bare merke det ikke så godt her i nord-øst enda. Så slapp av...

Man e jo ikke nødd til å være fortvila pga. manglende vårfølelse. Tenk ka tid man spare på å ikke måtte klippe gress. Og siden nysnyen tross alt tine fort, e ikke ombygging av gressklipper til snøfreser aktuelt. Enda.

Innendørs e det aldri vinter. Og skulle man føle på en liten antydning til vinterdepresjon kan jo den kureres på så mange slags vis. Her om dagen fikk vi plutselig lyst på eggedosis. Æ har ikke spist sånt sia æ va liten og aldri laga det sjøl. Oppskrifta blei funnet på internett og så la æ litt kakaopulver til. Resultatet ble døpt sjokodosis og va ikke så aller verst.

Sku savnet av vår sammen med vinterdepresjon bli for overveldende, bør kreative løsninger prøves. I påska lagde æ mæ rett og slett en ny kompis. En tålmodig kar som gjerne hørte på det æ hadde å fortelle. Og som ikke klaga da han seinere mista begge øyan. Han mista både munn og mæle samtidig, så det kan jo være en forklaring.

En tur nedi fjære kan alltids anbefales. Det hjelpe på det meste. Lyden av havet og lukta av saltvann har en beroligende effekt på mæ i hvert fall. Der nede kan man finne mye interessant. Og så får man jo studert andre dyr som slit mye mer enn dæ sjøl, nedi flomålet. Det hjelpe gjerne å få satt ting i perspektiv.
Enda godt at æ ikke e en tangloppe...

God vår!

Dnort

 

Travelt opptatt med ingenting

Livet e bevegelse. Å sitte stille og gjøre ingenting e en kunst i sæ sjøl. Få oppdateringe av bloggen kan tyde på at æ beherske akkurat den kunsten. Du tar både rett og feil.

Eventuelt kunne det jo være at æ e blitt angreppe av en horde med latmakk. At æ rett og slett ikke isst å gjøre nokka som helst. Så gorre, peise lat at det rett og slett må kunne betegnes som et under kver gang æ trekke pusten. Men, nei, så enkelt e det nok ikke. Ingenting e egentlig enkelt. Selv ikke det å være lat e enkelt. Ikke for min del i kvert fall. Hos mæ kreves en masse viljestyrke å klare å holde sæ i ro over lang tid. Æ gjør egentlig nokka hele tida. Sitt æ lenge stille så e det bare for å pønske ut ett eller anna. Det e i hvert fall ikke for å sole sæ eller slappe av. Selv når æ ikke gjør nokka, gjør æ nokka...



Her om dagen kjeda æ mæ såpass at æ tvang med mæ resten av familien i en akebakke bare nån kilometer unna. Den e no egentlig et skilekanlegg, men vi bestemte oss for å definere bruksområdet vidt. Akematter og akebrett fikk større og større fart for hver gang vi satte utfor. Julianne ble som oftest forbirennt på slutten av bakken, av den nokka tøngre pappaen. En pappa som på tross av problemer med å sitte stille, har klart å pådratt sæ nån kilo ekstra ballast. Eller vinterisolering som æ velge å kalle det.



Musikk e jo nokka æ har hatt en lidenskap for så lenge æ kan huske. Og platesamlinga vokser stadig. Nylig va æ en tur i Tromsø. Og der finn man platesjappa Backbeat. Sammen med en anna vinylenstusiast, økte vi sikkert dagsomsetninga til den lille butikken med en 2-300%. Og der har du altså en ting til som æ e opptatt med når når æ ikke har nokka anna å gjøre. Å høre på musikk. Aktiv lytting. Gjerne med headset på.
Men, såpass arbeidsretta e æ altså blitt, at når æ endelig klare å rive mæ laus fra alt anna, så vaske og brette æ klea nede i 1. etasjen der anlegget står. Samtidig med lyttinga. Musikk til arbeidet e jo en bra ting. Har æ bare god nok musikk til, kan æ omså vaske gulvan...



De værste dankdriveran e som kjent kunstneran. Gjør ikke en skit og så stille dem den ut. Det vil si. Enda værre må jo dem som bruke av den begrensa fritida si på å se på skiten, være. (Beklager den vel folkelige språkbruken, men den e av og til nødvendig.) Og æ må innrømme at æ nylig også har vært på kunstutstilling. Æ blei til og med tatt bilde av da æ va der. Så det nøtte ikke å nekte. Æ e for evig og alltid avslørt som den unnalureren av en kunstnisse æ e. Bevisan finnes på facebook-sida til Pikene på Broen, som nylig arrangerte nok et Barents Spektakel. At et såpass livlig og tilstedeværende arrangement e et resultat av rein og skjær skoft, e jo et aldri så lite mirakel.



Selv på jobb driv æ å snik mæ unna ordentlig arbeid. Søke til stadighet permisjon for å komme mæ unna alt mase om å bidra med nåkka nøttig. Helst nåkka som kan telles og vises fram i et fargerikt diagram. I stedet ligg æ å dreg mæ, nån ganga til langt på dag, på hotellrom rundt i Norge. Unnskyldinga e a man jobbe for å forbedre arbeidsforholdan til alle i bedrifta. At man representer mange tusen ansatte og til og med har fellesskapets beste på agendaen. Men, man e jo gjennomskua for lenge sida. Folk som e overbevist om at ingen kan trives på jobben, har for lenge sida konkludert med at alt fraværet mitt e rein flukt.  



Og når endelig søndagen kommer og det e hviledag. Kor finn du mæ da? Joda, da har æ rømt igjen...

Trond G.

 

Ukjent farvann

Å ønske sæ nokka til jul e ikke lett
I hvert fall ikke om du e mann
Uansett ka du sir blir det ikke rett
Ønskelister e ukjent farvann

Ka ska æ ønske. Ka e det æ treng
Eller ska æ godta alt slags møl
Kan lykka kjøpes. For kor mye peng
Kanskje æ bare kjøpe det sjøl.

Så sitt man no der og lure og pønske
Mens økonomien daler i skjul
Men, æ trur æ vet ka æ virkelig ønske
Å få ho mamma på besøk til jul



Til Dnort fra Dnort

Julekort 2015

Den søte juletid e like om hjørnet. Og for noen få daga sia gikk de siste julekortan avgårde.

I år va de fleste julekortan hjemmelaga. Det å lage julekort e jo en fin ting å gjøre når frosten klore sæ fast i husnovva og snyen lage ekstra fartdumpa veian. Og mens vedovnen mates med halvtørr bjørk, kan man jo fordype sæ i tegning, form og farge. Samt få i sæ ymse kjemikalia. No e ikke æ den som får sånt i gang. Men, når æ til slutt ga etter og ble med, va det ikke fritt for at skapertrangen og kreativiteten tok overhånd. Og plutselig hadde man fått helt bestemte meninga om designet av nokka så ubetydelig som et julekort.



De klassiske julekortan e jo stappfull av rustikk bonderomantikk. Rødmussa nissa, hesta med overlessa slede, nedsnødde tømmerkoie og fargesprakende dompappa, dominere de tynne papparkan som kommer mer eller mindre uventa fra nært og fjernt. Gjerne malt av folk som mangle både hender og føtter. Men, fin e dem. Selv de som Blindeforbundet selger, e flott å se på. Og noen e jo rett og slett et fint fotografi sånn som bildet under. Det e tatt fra Reinøya og vise Karlsøya (som har gitt navn til hjemkommunen min) under en blodig måne.

 

No e det jo fint å få et julekort kor det står nokka på. I tillegg til den påtrykte teksten, altså. Har du ikke tid til å tilføye en kort (eller lang) personlig tekst, synes æ du bare skal la være å sende kortet. Om det eneste du huske e det som står i adresseboka, e sjansen stor for at dem som mottar kortet kommer til å slite med å huske kem du e. I flere år har æ skrevve julebrev. Men, det ble i år erstatta av julekort. Litt fordi det ble knapt med tid. Men, også fordi et julekort kanskje blir mer personlig. I disse facebook-tider, blir fort et julekort svært gammeldags. Men, altså for mæ, mer personlig.



Så til slutt, med bildet fra julemarkedet på Youngstorvet som va prega av mer amerikanske tradisjona, ønske æ alle lesere av bloggen ei god og fredfylt jul!

Dnort

 

 

Midtlivskrisekjøp

Vi menn har vesstnok en tendens tel å takle midtlivskrisa med å bruke mye penga. Ikke det at æ føle på nokka krisestemning. Men, de stor kjøpan uteblir enda.

Forventa levealder for en norsk mann har forlengst passert 80 og e på god vei mot 90. Så da sku æ jo være midtlivs no. Men, nokka mindre gnaidden e æ ikke blitt. Den ekstra bilen som nesten alle har, e ofra på miljøengasjementets alter. Men, en liten båt hadde no vært kjekt å ha? Æ va faktisk på vei til å kjøpe en tidlig i høst. Men, det ble med en prøvetur. Og så æ som e så glad i være på havet...



Bil har man jo, sjøl om det "bare" e en. Og det e no mest fruen som kjøre den. En kul gammel motorsykkel hadde man no kunne ha unna sæ, likevel? Ja, man måtte no ha kjørt opp til sykkellappen først. Og det skulle æ no klart. I hvert fall teorien. Men, så va det no det at han skal kjøres av mæ. Engstelig som man e og motoranalfabet e man også. Nei, æ trur ikke det blir nokka klassisk midtlivskrise på mæ.  



Æ må nok nøye mæ med noen mindre innkjøp. Konsertbillettan til de godt over middelaldrene rockeran i Iron Maiden og ELO til våren får holde. Blir no dyrt nok når man legg til flyreisan og lommepenga. Øyeblikksopplevelsa e gjerne ganske så ubetalelig. Og musikk blir aldri gammel.



PS. Turen til Liverpool i februar for å se en eneste kamp, kommer til å koste omtrent det samme som en pent brukt konebil, så æ e no med å holder kjøpefesten igang æ også. Men, det blir altså med den ene bilen enda...

Dnort

Siste trekk før utsjekk

Siste trekk før han kjøres vekk
Rulle avgårde på vinterdekk
Livet på vent,
men håpet tent
Da tåler man nok en røykesprekk


Bussene venter på flyktningene. Mannen nederst i bildet tar seg en blås.

Her blir ingen gjest på vår kjøpefest
Selv ikke de som trenger det mest
Våte og kalde
Bort skal de alle
De blir nok aldri del av "folk flest"


Flyktninger klar for å bli borttransportert lengst mulig bort

 

Dnort

Kor i avisa finn du kor i avisa..?

Overskrifta e fra Facebook og kan på nåværende tidspunkt ikke besvares. Avisa e ikke kommet ut enda. Men, det er like før.

Æ har jo vært med i kor ei stund. Sangkoret Crescendo har benytta sæ av min dype bass i snart tre år. Og for at koret skal ha nokka å gjøre, e det jo viktig at man får nokken sangoppdrag. Og det får vi stadig fler av, i ulike sammenhenga. Og litt av grunnen e en ganske så aktiv markedsføring på nevnte facebook. Samt i avisa, som vi altså har en sak i igjen. Foreløpig e det bare lokalavisa Sør-Varanger Avis som skriv om oss.



Koret har mange fler medlemma enn det e på bildet. Faktisk e vi godt over 50 når alle e med. Han Thorvald i bakgrunnen e ikke med. Men, siden koret satser en del på kulturutveksling med bl.a. Russland og Finland, e han å betegne som (stein)støttemedlem. Thorvald Stoltenberg e Barentsregionens far. Og va i mange år sentral i alt som hadde med Barentssamarbeid å gjøre.
Han blir stadig invitert opp til Kirkenes når det e konferansa og festivala som har med Barentsregionen å gjøre. Og når den NATO-entusiaten av en sønn som han har, va med på å sluttføre forhandlingan om delelinja mellom Russland og Norge, e det jo ikke rart om Stoltenberg-navnet står sentralt i Barentssamarbeidet. Crescendo har sunget for dem begge. Samt en masse prominente viktigpera.



Men, for å kunne synge bra må man øve, masse. Og for å kunne konsentrere sæ ordentlig om det, dro vi i helga som va, utenlands. Ikke lenger enn til Ivalo i Finland som "bare" e 3,5 tima unna. Det vil si 4,5 tima, inkludert tisse- og røykepausa. Dirigenten vår Sigrid Sæterhaug styrte det musikalske i Ivalo. Med ett unntak. Karaoken på hotellet va det ingen styring på. Og kor musikalsk den va, kan sikkert diskuteres. En livat gjeng e det. Og det sosiale e selvfølgelig viktig når man kommer sammen.



Bare det å få sett en livsviktig fotbalkamp på en ikke alt for stor mobiltelefonskjerm, kan være riktig så sosialt og trivelig. Første kamp til han Klopp og allting. Vi e flere Liverpoolfæns i koret. Siste del av kampen måtte vi likevel stå over. Da va det klart for mer øving. Men, man sjekka likevel ståa underveis. VGLive.no e fin til sånt. Evnen til å gjøre mer enn en ting samtidig e det slett ikke bare kvinnfolkan som har. Selv en fotballidiot kan det...

Om du ser nøye etter ser du en liten sangfugl øverst i is-bildet over. Og som den kan man jo føle sæ litt fanga. 50 tima kortjeneste tar på, uansett kor mye korartigheta man har fått med sæ. Kanskje spesielt fordi man har så mye artig på en gang. Da e det godt å komme hjem og ta badstu med familien. Og som en bonus fikk dem lære en ny klappe-plystre-greie som koret no skal ha med på tirsdagens forestilling på Grenselandsmuseet. Ikke alt må synges når Crescendo opptrer.

Dnort


 

 

Størst i Sør-Varanger

I sommer va Pappapasserpå i lokalavisa Sør-Varanger Avis. Sånn så det ut da...

Selve artikkelen får æ ikke til å dele. Men, det ble no nesten to helsider på oss. Å være avisfyllstoff i verste agurksesongen tåle man jo.



Dnort

 

Uvær

Ikke alt vær e vær. Nokka av det e tilsynelatende det motsatte av vær. Men, e det uvær, kan man uansett værstatus gjøre anna enn å sitte hjemme og klage på det.

En tur ut i uværet e å anbefale. Det e slett ikke sikkert at uvær bringe utur. En uttur har en klar helsegevinst. Så da kjørte vi en søndagstur til Grense Jakobselv. For der e uværet mer vær og verdt å oppsøke. Der e det fint uansett vær eller uvær.


Skarveskjær

Skarven bryr sæ lite om været. Kan hende han ser litt i været, men for han e været ikke nokka være eller ikke være. I tillegg e han jo kjent for å være en uværsfuggel. Og når båra bryt og vaske over skjæret, trives skarven. Da vet han at det e lettere å komme sæ usett i vannet og skarve i sæ småfesken som svømme rundt skjæret. 


Uværsmolo

Der ute ved Grensen kommer du litt nærmere innpå været. Ja, det e nesten ikke grenser for kor mye vær det kan bli der. Og sku du stå utpå moloen på feil tidspunkt kan du faktisk risikere å få dela av den over dæ. Men, da snakke vi nok om at det e ordentlig uvær. Såkalt ekstremvær. Havet vaske gjerne en stein eller to oppå moloen. Og vi snakke da om steina som veie over ett tonn. Den moloen blir man nok aldri helt ferdig med å bygge.


Strandlunsj

Besøkende har ei stor sandstrand å boltre sæ på. Og enkelte dristige sjeler har til og med bada der. Vi holdt oss på land og studerte heller kordan elva på sin vei til havet, hadde laga sæ vei i sanda. Et evighetsprosjekt det også. Sjøl om vi gjorde et forsøk på å forkorte veien for den med et lite vannreguleringsprosjekt. Det va ellers en fortreffelig plass å ta lunsj. En litt våt uværslunsj.


Irishumle

Ja, det begynne å bli ei stund siden vi i Kirkenes hadde godt vær. Humla har for lengst gått i hi. (Eller kor den no blir av på vinteren.) De fleste blomsteran har vissna. Og dem som enda står, må no tas inn. Frosten har nemlig meldt sin ankomst denne uka. En sommer er over...

 

Høstlig hilsen

Dnort

 


Forfattaren sjølv

 

 

 

Instadnort

Det å ha en blogg va lenge godt nok. Så kom alle de andre mulighetan for å være sosial i media.

No om dagen e mulighetan for å eksponere sæ i media så mange, at æ for lenge sia har mista oversikten. Den her bloggen har også fått lide av den grunn. Det e ikke bare latskap og unnaluring som e årsaken til sjeldnere oppdateringe.
Æ synes jo fortsatt det e skøy å skrive. Den eneste forandringa æ har gjort e å gå over til å skrive på dialekt. Det e ingenting i veien med bokmål. Æ fikk bare lyst til å bruke morsmålet mer. Og det skal æ fortsette med her på bloggen.



I sommer va æ jo i lokalavisa og fortale om kor artig det e å skrive blogg. Og at æ har gjort det sia Julianne va ca. 4 måneda. Ho e 10 år no og går i 5. klasse. Ho har begynt å regne med minustall og brøka og e så flink atte. Kan ting ikke pappaen kan, til og med. Karate for eksempel. Men, det va kanskje på tide at pappa også lærte sæ nokka nytt. Og siden dette med sosiale media e så i skuddet, så ga æ nylig etter for presset og registrerte en instagramkonto.



Fra før e æ jo aktiv så det holder på facebook. Og no skal altså instagram ha sitt. Der går det først og fremst i bilda. Gjerne litt kunstferdige sådanne. Man har tilgang til en masse filtre og andre muligheta til å leke sæ med bildan. Så vil man framstå som hobbyfotograf med ambisjona om å komme med på høstutstillinga, e det her plassen for det. Bildet over fikk tittelen "høstrust"...



Til og med en helt vanlig potet kan få oppmerksomhet på instagram. Min potet (som egentlig e Julianne sin) fikk riktig nok bare tre hjerter. Men, lell. Ja, man "liker" ikke bildene på instagram. Man trykker på et hjerte om man synes at det som deles e verdt å gi oppmerksomhet.

Så får vi se kor lenge æ orke å oppdatere instagram. Og tinder, twitter, twerker og andre tilbydere, hold æ mæ langt unna. Bloggen her har æ drevve på med for lenge til å bare slutte. Så fortsett å sjekke innom. Plutselig kommer det mer...

Dnort

 

 

Som mer fe rie bil der

Heimat ho mor. Ferien e over. Starte med noen feriebilda.

Overskrifta e nok en smule prega av at æ har spilt mye wordfeud i det siste. Ellers har æ brukt så mye ord på en utvalgsrapport i det siste, at æ ikke har så mange igjen...


Utsikt fra bålplass oppe i lia


Ho mor hadde strikka matchende gensere


Vi fikk være med å høye


Tur i fjæra med kasting på blink, e obligatorisk


Godt vær og godt humør. Men, ingen fisk lot sæ lure


Mye utsikt og lite multer


Havbading e ikke for pyser


Mamma får hadeklem på ferga

Dnort

Les mer i arkivet » August 2018 » Juli 2018 » Juni 2018
Dnort

Dnort

49, Sør-Varanger

Født i tullebukkens tegn i 1969. Pappa til Julianne og mannen til "Fruen". Bor i Kirkenes og jobber på kontor. Musikkoholiker og skriveavhengig. Har blogget siden 2005...

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

Jeg anbefaler

  • Monty Python's Life of Brian - Criterion CollectionMonty Python's Life of Brian - Criterion CollectionEn film jeg (og flere med meg) aldri blir lei av. Kan sees på nytt og på nytt. Ikke bare morsom, men hysterisk morsom. Og full av velrettde spark til alle som tar seg selv for høytidelig.
  • The Birds (Peter Owen Modern Classics)The Birds (Peter Owen Modern Classics)Tarjei Vesaas' Fuglane er gitt ut på mange språk. Og med god grunn. Det handler om Mattis som ser verden med litt andre øyne enn oss "vanlige". Men, uansett hvor normal du måtte føle deg, er det mange av Mattis sine tanker som er gjenkjennelige. Det er en liten "tust" i oss alle! (Om vi tar av ytterskallet.)
  • The Real ThingThe Real ThingAlle hjem bør ha dette albumet! The Real Thing med Faith No More er uten tvil det mest betydningsfulle albumet på denne siden av 70-tallet. To år før Nirvana snudde de opp/ned på alle oppfatninger om hva som kunne gjøres på et rockealbum.