Det går ikke over - En anmeldelse

I flere år har det på slutten av presentasjonen av bloggen, stått at æ skriv på ei bok. Det stemme nok ikke heilt. En som ikke bare har det i ingressen, men gjør nokka med det, e Jakob Arvola. Det e debutboka hannes det skal handle om her.

"Det går ikke over" e en samling fortellige om forskjellige menneska fra ulike dela av Norge. Nokken av dem fra Finnmark. Fortellingen e også spredt ut over hele forrige århundre. Det e tildels dyster lesning det her. Jakob har pløyd dypt ned i menneskelig mørke. Her e det mye ensomhet, avstand, taushet og skam. Undertegnede kjenner forfatteren som en god humorist. Og all god humor har en alvorlig bunn. Her e det mer som om humoren sniker sæ umerkelig inn mellom alt alvoret. Originale vinklinge og underfundige vendinger florere. For Jakob skriv og beskriv tildels mesterlig. Og med mye poesi i språket. Uten at det blir påtatt. Sånt like æ. Ei god "feel-bad"-bok krever sin mann. Og æ trur faktisk Jakob Arvola har skrevve ei som e verdt å lese for flere.
Jakob e forøvrig kjent fra mange år som journalist i NRK. Og før han fløtta sørpå for noen år sia, oversatte han også flere Sinatra-låte til nord-norsk. Noen av dem spilles stadig på Finnmarkssendinga. Bloggen hannes må også nevnes. Den e full av innfall og pussige historier. Liker du bloggen, kan du trygt kjøpe boka. 

No som mørketida e over oss, kommer "Det går ikke over" inn i stua som en god venn full av mørke betroelser. En fest for to. Dæ og boka. Og muligens flere glass rødvin. Skulle det bli for mye, kan du no trøste dæ med at det faktisk går over... 


 
Dnort 

PS. Etter å ha lest de tre siste fortellingen i boka i dag (282814), vil æ vurdere at den her boka fortjener en klar 5-er på terningen.




Utsatte tanka

Her om dagen tenkte æ på nokka æ burde skrive om. Det va en skikkelig lur tanke 
altså. Men, så utsatte æ skrivinga...

 

I dag har æ tid til å skrive. Det vil si, æ hadde nok tid den dagen også. Det va bare nokka 
anna æ måtte gjøre først. Resultatet e uansett, at no har æ glømt ka æ tenkte. Den skikkelig
fabelaktig smågeniale tanken æ hadde, e borte. Den ble sikkert lei av å vente og har no 
enten gjømt sæ eller gått videre til et anna hode. Eller har den dødd av kjedsomhet? Kem 
vet med sånne tanka.

Det e ikke første gang æ har opplevd det her, så æ burde jo vite bedre enn å utsette 
skrivinga. Og det gjelder jo i mange andre tilfeller. For eksempel når man har lovd en 
kompis å hjelpe til med en oppgave. Det passa liksom ikke helt den dagen man ble spurt. 
Kom litt brått på. Hadde jo sånn delvis planlagt å gjøre nokka anna. Men, kanskje på 
lørdag? Og så vise det sæ litt senere at på lørdag, ja da går det heller ikke. For da skal vi jo 
på Markedsdagan oppe på Svanhovd. (Sorry Marius. Ka med søndag..?)

 

Talen min hadde æ heldigvis skrevve ned...

Far min brukte å si nokka sånt som: «Det e ingen vits i å utsette til i mårra, det du kan 
gjøre i dag.» Men, det og ordtaket: «Bedre føre var enn etter snar» står i glemmeboka, 
som æ alt for sjelden slår opp i. Den boka e utrolig innholdsrik. De beste blogginnleggan 
mine finnes nok også der. Da æ for en herrens masse år sia førte dagbok, havna mange 
tanka i dagboka. Men, når æ no blar i dagbøkene mine, vise det sæ at det meste e ganske 
ordinært. 

Så koffør driv man da å utsette, når man vet kor galt det kan gå? Kanskje fordi det ikke 
va viktig nok. Den tanken æ hadde va muligens ikke akkurat en åpenbaring. Gjerne litt 
halvferdig tanke som viste sæ å være lite verdt å dele. Æ håpe i hvert fall det. For om 
det va svaret på meningen med livet eller en løsning på kreftgåten, så har æ tabba mæ 
skikkelig ut!

På forhånd, sorry verden...

 

Dnort 

Enkle gleder

All moro e ikke digital. Og e det varmt, e jo en vannspreder mye mer moro enn Nintendo.

Her e en kort video fra sommeren som va. Ja, for no e det høst og kaldere. Vannsprederen e satt bort og det samme gjelder gressklipparn. Gode nyheter for en smålat hageslave.
Men, minnan e jo fine å ha...

video:20140724180041

Vannmoro på plenen

Dnort


 

 


 

Kjære mamma

Mamma ble nylig 80 år. Her e talen æ leste opp på dagen:

En 80-årsdag e jo sjelden (ja, du har jo ikke fyllt 80 før!) Så man må nesten få lov til å holde en liten tale for dæ. Ja, 80 år e lenge for oss menneska og det har jo skjedd masse på de åran. Norge har i følge statistikkan gått fra å være et fattig og trist land til å bli det beste landet i verden å bo i. Vi blei nettopp kåra til det det for n'te gang. Samtidig meldes det at 1,2 miliarder menneska leve i ekstrem fattigdom. Men, la no det ligge. Det her skal jo først og fremst handle om dæ, mamma.  


Mamma på selve dagen (Bildet e lånt av daddaen min ho Ragnhild.)

Du ble født 1. august 1934. Det va både en gledens og sorgens dag. Hitler fikk gjennom en ny lov den dagen som gjorde at han kunne bli enehersker i Tyskland. Men, så ble altså du født samme dag. Og du har jo fra første dag spredt glede og kjærlighet. Og det e nok en viktig grunn til at så mange har samla seg her på huset i dag for å feire dæ. Du en av de sjeldne som virkelig og genuint bryr sæ om andre menneska. Ikke bare mens du jobba på sykehjem. Også etterpå. Og æ føle mæ heldig som fikk lov å vokse opp med dæ som mor. Å være så inderlig ønska, e ikke alle forunt. 

Du e nok av de få i Norge i dag som har opplevd virkelig og utfattig armod. Spesielt etter krigen da dokker returnerte til nedbrente hus i Djupdalen på Vorterøya. Den første vinteren i provisoriske rækved-hus ble gjenfortalt ofte nok da æ vokste opp. Kontrastan til nyrike olje-Norge på sent 70-tall, va enorm. Så klaga æ på for få leka og for lite godteri i forhold til de andre ungan, va ei historie om krigsårene det eneste man kunne være sikker på å få. Det og det vante spørsmålet: «Om alle de andre ungan hoppa på havet, sku du hoppe etter..?!»
Det har no i ettertid vist sæ å være en god ballast å ha med sæ. Og så e det jo ikke sånn at det her, bare va nokka du sa. Selv da æ ringte heim for å høre ka du ønska dæ til 80-årsdagen hadde du ikke nokka større ønska enn en ny tannbørste. Og så va du visst fri for knekkebrø?

Æ skal ikke holde nokka lang tale. Men, æ har lyst til å avslutte med et forsøk på å gjenfortelle det du fortalte mæ om den gangen da fader?n og du skulle godkjennes som adoptivforeldre. Ikke bare fordi den delvis handle om mæ. Men, også fordi den kanskje sir litt om dæ:

"Ja, han kom jo med lokalbåten og det va i mai. Det kan ha vært på samme tia som du blei født. Æ huske ikke helt. Sauan va no ihvertfall ikke ferdig med å lamme. Men, no va det altså endelig kommet så langt at adopsjonskontoret i Tromsø vurderte oss som mulige kandidata. Han va jo fint kledd i dress og slips den karen. Så det va ikke vanskelig å skjønne kem han va, da han kom av båten. Du ska tru folk såg etter oss da æ tok han med mæ heim. Ja, fardin va jo opptatt med å ta imot varan. Nåja, han va no nødt tel å gå nån kilometer grusvei i full vårløsning i finskoen sine. Og likar blei det no ikkje når æ tok han med i saufjøsen. Også der stilte han i lakksko. Ja, for æ sa det te han, sauan og smålamman må no få mat først. Han va jo kommen for å se korsen vi hadde det. Fjøsen ville han no sjøl være med i. Så det kunne æ jo ikke nekte han. Han så stakkar ikke videre ut etterpå. Æ vet ikke om dressen va av lammeull. Men, fjøs lukta det nok av han heile veien heim til Tromsø.


Mamma holder takketale. (Også Ragnhild sitt bilde.)

Etter at æ hadde fådd servert han kaffe og litt kake, spurte han ka meir æ dreiv på med. Så æ måtte vise han væven.
Æ hadde på ei matte som æ nesten va ferdig med. Den likte han og sa at han gjerne sku hadd ei sånn sjøl på kjøkkenet sitt. Ellers sku han jo intervjue oss. Sammen og kver for oss. Og mens han snakka med fardin, sprang æ opp og vevde ferdig den matta han hadde sedd på. Og den fikk han no med sæ når han dro videre. Og så, ikke så mange måna etterpå, fikk vi plutselig beskjed om å komme til Tromsø og hente dæ.» 
Det hadde lenge vært snakk om adopsjon fra Asia eller Afrika. Så æ kunna jo vært både gul og blå. Men, æ e faktisk født i Tromsø av to innfødte der. Omsorgen for sauan og den gode samtalen var nok avgjørende for at æ blei Nordeidværing. Men, kem veit. Det kan også være at jeg ble kjøpt for ei matte...

Kjære mamma. Ho Julianne sa her om dagen at ho håpa at du leve til du minst e hundre. Ho har allerede begynt å planlegge bursdagen din da. For egen del håpe æ du får leve så lenge du vil og at du får beholde helsa. Så sprek en 80-åring e ingen selvfølge. Men, så en også du en sjelden blomst. 

Så folkens, skål for helsa og skål for ho mamma!

Bukkene Bruse versjon 2

Her kommer en reprise av et revidert eventyr æ skreiv en gang i fjor. Grunnen til reprisen e min beslutning om å gå over til å skrive på dialekt. Det e foreløpig et prøveprosjekt.
Innholdsmessig e historia om Bukkene Bruse oppdatert en god del siden sist...

Det heile begynte egentlig en fredags kveld i midten av juli. Trollet som bodde under brua hadde blidd invitert på fæst. Det va ikkje ofte han va sosial. Han satt no mest for seg sjøl og spikka portretta av seg sjøl i helfigur, som han solgte til forbipasseranes turista. Å selge trollfigura var nokka han likte. Da kunne han være mer i «trollerolla». Ute blant andre troll var han meir utrygg. Å være sæ sjøl og risikere å blottlegge sæ, tok på meir enn hos troll flest. Han hadde med andre ord sosial angst så det holdt. Derfor hadde han nok drukket meir enn han tålte av trollebrygg. (Eller tøstevatn som det ofte ble kalt.) Egentlig likte han ikkje trollebrygg nokka særlig. Kaldt elvevatn va det beste han visste. Men, han hadde liksom ikkje så mykje ainna å bidra med på en fest enn å være sånn passelig brisen. De andre trollan fortelte æventyr om rare menneska, mens han drakk og prøvde å humre med når de andre flirte. Og no satt han her på en lørdags formiddag og hadde det ondt. Mest ondt i den ensomme sjæla si, men også frøktelig ondt i haue.

Bukkene Bruse hadde lenge planlagt turen til sommerbeitet. Bonde Bruse va på uføretrygd og hadde planlagt å avvikle hele drifta til nyttår. Skulle ting ordne sæ for bukkan, måtte dem sjøl ta affære. På sætra dem sku til, venta en masse ensomme geiter. Så alt snakket demmes om å gjøre seg feit, va det nok lite sannhetsgehailt i. Aktiviteten dem forventa mest av, burde tære på fettet så det holdt. Den Store Bukken Bruse hadde vært der mange ganga før og hadde fortalt de utroligste historier. Og Den Minste Bukken Bruse hadde slukt rått, alt skrytet til den eldste. Derfor va det den minste av dem som trippa først. Den Mellomste Bukken Bruse var også med og gikk i midten, men va no ikkje så voldsomt opptatt av de geitern. Det va han som hadde prata mest om å spise seg feit og slappe av.

Mens alle tre gikk i egne tanka, kom dem til ei bru. De to eldste visste ka som venta dem, så dem lot den minste få gå først. Han va uansett ivrig i tjenesten, no som dem nærma sæ sætra. Da trollet ble vekt av den intense trippinga til Den Minste Bukken Bruse, reagerte han med å brøle: «Kæm i svartsvidde granskauen e det som driv å trampe på brua mi!» Han overdrev nok litt. Han eide jo ikke akkurat brua. Dessuten va det jo ikkje tramping den her bukken dreiv på med. Men, i den formen trollet no va, blei aillt han gjorde både klossat og lite gjennomtenkt. Svaret han fikk va vel greit nok, men no som han likevel va våken, fikk han løst til å skremme litt. Den spede stemmen til bukken, gjorde at han tok litt i: «No kjæm æ og tar dæ,» brølte han. Han hadde sjølsagt ikkje tenkt å ta nån som helst. Aller minst en bukk. Sulten va han, men bukka smake slettes ikkje godt. Han va forresten på lavkarbodiett, igjen. Så han ba heller bukken om å hute sæ av brua. Den Minste Bukken Bruse sprang så fort han kunne over og trollet duppa av igjen.

De andre to bukkan sto ei stund og diskuterte, før den mellomste meldte seg frivillig til å være neste over. Den største bukken va merkelig nok ikkje så ivrig på å gå over. Den Mellomste Bukken Bruse derimot syntes det va spennandes med troll. Og da trollet på nytt trua med å komme og ta han også, va det rett før han sa «værsågod». Men, han tok seg i det. Nokka sånt ville nok ikkje storebroren hans akseptert. Trollet hadde no begynt å bli rimelig irritert av å bli vekt til stadighet. Han brukte å si at han ikkje va av de peneste trollan, så han trengte sin skjønnhetssøvn. Det stemte no ikkje heilt. Han va vel heller et av de flottaste trollan som fantes. Men, så fylt av dårlig selvtillit som han va, forblei han eneboer. Nokken interessante trolldamer hadde han heller ikke møtt så langt. Gnien va han i tillegg. Ellers hadde han kjøpt sæ ei hule å bo i. Men, å bo under brua va gratis. Han måtte bare passe på at Veivesenet ikkje fikk vite om det. Det va det vesenet som eide brua. Ingen hadde sett nokka til Vegvesenet på massevis av år. Så det gikk no noen fantastiske historia om kor fæl det her vesenet va, at selv trollet under brua va redd det. Den Mellomste Bukken Bruse gjentok det den minste hadde sagt, før han gikk. Den feige storebroren skulle sannelig annonseres! Trollet mumla, «la gå da» og bukken kunne i øyekroken se at Den Store Bukken Bruse sto og grov usikkert i grusen, et godt stykke fra brua.

De to første bukkan hadde kommet temmelig lettvint over. Det gjorde storebroren demmes enda mer usikker, der han sto og lagde svære hull i den allerede skrøpelige grusveien. Evig ungkar va han jo. Delvis fordi han utstrålte mye usikkerhet i nærheten av geiter. Det her med å være kul fikk han bare ikkje til. I tillegg va han en skrytepave som ikkje hadde lært seg nokken av de tingene geiter liker aller best. Sånt som å tygge drøv med en selvsikker mine og å lytte oppmerksomt til mekringa demmes. Alt skrytet hans til de to andre, va også bare gjenfortelling av andre bukka sine geitehistorier. Sjøl hadde han knapt nok drista sæ til anna enn litt lekestanging med nån geiter. Selv det va lenge sida. Og no skulle han altså over den hersens brua. Han hadde grudd sæ til det hele turen. Som liten bukk hadde trollet under brua skremt han nokka voldsomt med brølinga si. Bukken kjente beinan begynne å sjelve, bare ved tanken på å gå over. Han hadde egentlig mest lyst til å gå hjem igjen. Der var det heller ingen geiter som kunne komme til å avvise han. Og så kunne han jo kose seg med alt det deilige fôrmelet aleina. Men, å vise sæ som feiging, skremte han meir enn trollet. Han hadde tross alt ett image å ta vare på. I hvert fall innbilte han seg det.

Plutselig dundra det nokka voldsomt i brua. Trollet visste jo kem som kom. Men, maken til spetakkel hadde han ikke opplevd siden slutten av andre verdenskrig. Rett nok var han ekstra lydsensitiv i dag, men det fikk da være måte på! «Kem i huleste e det som prøve å rive ned brua til Vegvesenet!» skreik han. Han syntes ikkje han kunne fortsette å påberope sæ eierskapet over ei offentlig bru. Svaret han fikk va fra en skjelven pipestemme han hadde hørt før. Den Store Bukken Bruse tok jo i så godt han kunne. Men, hørte sjøl at stemmen langt fra va så barsk og bukkat som han hadde tenkt. Trollet brølte nok en gang, mest av gammel vane, «No kjæm æ og tar dæ.» Men, svaret blei overraskanes «Ja, bare kom!»
Den Største Bukken Bruse angra sæ straks han hadde sagt det. Han hadde slettes ikkje tenkt å slåst. Nok en gang hadde han latt kjæften gå før han tenkte. Så ka gjør man da? Jo, bukken la ut om kor stor og sterk han va og ka han hadde tenkt å gjøre med trollet. Han overdreiv så kraftig at trollet nesten måtte flire. Øya så stor som tinntallerkena va det bare de aller største trollan som hadde. Dessuten va det no vel ingen som brukte tinntallerkna lenger?

Trollet reiste sæ opp i full lengde og kikka over brukanten. Va no best å sjekke. Framfor han sto en bukk og skalv, så klovan klapra som kokosnøtter mot brusteinan. Trollet kunne ikkje lenger holde igjen latteren. Da klikka det for Den Store Bukken Bruse. Han blei så adrenalinsint at han sprang til og stanget trollet rett i nesen. Trollet ble så forfjamsa at han tok et steg bakover og sklei på en stor glatt stein. Så falt han bakover i elva, så lang han va og slo haue såpass at alt gikk i svart.
Oppe på brua sto en like overraska bukk. Han hadde nedlagt et heilt troll. Med ett einaste støt! Nokka han ikkje hadde tort å tenke på en gang. Endelig kunne han gå trygt over brua uten at nån ropte til han. Alle åran med usikkerhet og redsel for å dumme sæ ut, raint av han. Og han kjente at en ny og ukjent følelse steig opp i han. Hjertet slo liksom roligare og sikrar. Han gikk til og med litt annerledes. Brattere i nakken og no først i det lille følget, gikk Den Store Bukken Bruse med sjølsikre skritt mot sætra og alle geitern som venta på dem. Lillebror dilta forventningsfull etter. Mens den mellomste led valgets kvaler der han gikk et stykke bak. Han syntes synd på trollet som lå der i elva. Kanskje han bare hadde besvimt? Det lange, gyllne håret til trollet flaut i strømmen. Han så sårbar ut der han lå. Og ualminnelig vakker, til å være troll?

På sætra fikk geitene en travel sommer. Og hjem kom dem så full av kje at bonden fikk hendern full rundt juletider. Glede og harmoni råda i fjøsen. Sjøl den litt tafatte Bonde Bruse skjerpa sæ og tok ekstra godt vare på buskapen sin. Og derfor ble det også produsert melk til den store gullmedalje. På tross av at han hadde latt buskapen gå for lut og kaldt vatn den siste tida, gikk gården no så det suste. Tapet av den ene bukken i sommer, hadde han fått rovvilt-ærstating for. Sannsynligheta for at ørna kunne være synderen, va vurdert som stor i følge Fylkesmannen. Bonden bestemte sæ derfor for å si fra sæ uføretrygda og satse for fullt på økologisk gårdsdrift. Og sia no melkebilen hadde lagt om ruta, måtte til og med Veivesenet vise sæ igjen og oppgradere veien som gikk forbi gården! Men, veien og brua opp til sætra ble det ikkje gjort nokka med. Det hadde man ikkje midla på budsjettet til. Dessuten va det jo bare en kommunal vei.

Og under ei bru, halvveis mellom gården og sætra, satt det fortsatt et troll og spikka figura. Like redd for Vegvesenet som før. Men, det var et lykkelig troll som satt der. Et troll som ikkje lenger va ensom...

Og snipp snapp snute, så var eventyret om Bukkene Bruse versjon 2 ute!


Fritt etter Asbjørnsen og Moe
av Trond Gaasland

 

 



Samtaler i en rekekø

Her om dagen tenkte jeg at det nok var lenge siden jeg hadde skrevet på bloggen. Siste gang var i mai og da var det bare en epistel med noen bilder. Jeg liker jo å skrive, så noe må det da være å skrive om!

Denne gangen hadde jeg egentlig tenkt å skrive om ting man prater om når man står i kø. Kanskje for å kjøpe ferske reker. Folk gjør jo sånt ennå. I hvert fall her i Kirkenes. Men, å skrive om det ville jo bare vært tullball. Og sist noen brukte ordet tullball, var nok den gang for lenge siden, da man faktisk snakket sammen i kø. Folk står nok bare og taster på mobiltelefonene sine, tenker jeg. Ingen snakker noe særlig lenger. Om de gjør det, er det helst med noen hjemme som lurer på nårtid man er hjemme med de rekene. Og hvilken hvitvin passer egentlig best til Varangerreker?
Det folk ellers gjør, er å kommentere. Helst gjør de ikke det heller. De mest effektive trykker "liker" og deler videre. Og man skal helst ikke mene for mye og for sterkt. Da havner du fort utenfor. Det meste av dette skjer på det som kalles facebook. Fjæsboka eller bare FB, blandt venner. Ja, for alle er jo venner på FB. Men, det er slett ikke sikkert du hadde kjent igjen han eller hun som står foran eller bak deg i rekekøa. Ikke en gang om dere er venner på FB. Om du har 600-700 av dem tilgjengelig med noen få tastetrykk, er det ikke så lett å vite hvordan alle ser ut, selv om det er en bok full av fjes.

Men, om nå en raring likevel prøvde å starte en samtale i køa, hva kunne man da snakket om? Rekeprisene kanskje, nei de er vel kjent for alle i køa. Og var man usikker var det bare å sjekke FB-sida til Dansken som selger rekene. Været da? Det var en sikker vinner før. Gløm det. Alle har jo en vær-app som både forteller om været du akkurat da opplever på kroppen. Og om det været som kommer der du står, i Stjørdal eller i Mumbai. Fotball må da gå an? Nei forresten, folk er nok lei av all VM-fotballen som har vært den siste måneden. Hva med utviklinga i Ukraina eller på Gazastripen? Neppe passende i en kø der flesteparten enten ville vist til at dette tross alt ikke ville skjedd i Kirkenes og uansett ikke ville gjøre seg upopulær med å ha en mening som avvek for mye fra offisiell norsk utenrikspolitikk. Og det blir jo heller ikke noen lang samtale om svaret fra motparten, mest sannsynlig blir et kort: "Ja, huff..."

Jeg tipper man hadde snakket mest om FB og apper. Eller hva som er den beste telefonen for å ta bilder. For når man en gang kommer fremst i køa og forhåpentligvis får kjøpt disse kjempestore og saftige rekene, skal de jo helst foreviges på facebook. Eller på twitter og andre digitale parkeringsplasser for synsinntrykk. Men, hva vet jeg. Har jo aldri stått i den køa. Jeg kjøpte de samme rekene litt senere på dagen på Joker...

Så da avsluttes det hele med et hyggelig bilde fra da rekene ble fortært. Selvfølgelig ute og i strålende sol. Bildet er hentet fra facebook...

Vi høres på facebook, folkens!

Dnort





Bildet bak bildet

Det var lørdag og lite skjedde. Så siden min fotointeresserte kompis skulle avgårde på sykkeltur med kamera, heiv jeg meg med. Selv tok jeg bare mobilen med.

Noe profesjonelt fotoutstyr har jeg uansett ikke. Så da fikk det holde med kameraet på mobilen. Min oppakning ble da også vesentlig lettere enn proffen sin. Alle filmer har jo en "filmen bak filmen"-sekvens. Her kommer bildene bak...



Møtestedet var ved en container fra Fretex. Takk for gaven står det på den. Men, det blir nok ennå en stund til de får sykkelen min. Ellers er det jo vår og tid for å gå gjennom alt det man har liggende. Så Fretex skal nok få mye fint i år også. 




Lange linser og masse zoom er tingen. Utstyret må være i orden. En sommerfugl som klekkes på andre siden av sundet, kan muligens være i fokus her. Her gjelder det å sikte godt. Vi andre får nøye oss med passe pene landskapsbilder fra Elvenes.





Ellers er det viktig å få med seg motiver som ikke alle har fra før. Der vi hadde stanset lå det en masse stein lagret etter veibygging i nærheten. Noen hadde i tillegg funnet det for godt å lagre sommerdekkene sine der. Det lå flere i nærheten. Litt risky å legge dem igjen der. Noen kunne jo finne på å stjele dekkene...



Sykkelturen tok oss helt til Jakobsnes. For en heller utrent kropp er 16 kilometer langt så det holder. Særlig når en skal like langt tilbake igjen. Utsikten var upåklagelig. Der har man jo panoramautsikt til perlen i øst, Kirkenes. Ok, kanskje ikke noen perle, men absolutt verdt å se litt på avstand. 



Mine forsøk på nærbilder var bare sånn passe vellykket. Men, jeg fikk i hvert fall med meg nyklekte gåsunger. De sto og småfrøs og lurte vel på hvor det ble av sola. Den drev stort sett og gjømte seg bak skyene. Skyer som truet med regn.

Vi brukte god tid ute på jakobsneset. En tjeld ble blant annet grundig fotografert. Når det sier klikk-eti-klikk og telelinsa zoomer som besatt, ja da er det tegn på at blinkskuddet er innen rekkevidde. Og lykken var komplett da fotografen fikk foreviget et par utgåtte sko på en stein... 

Selv er jeg vel mest fornøyd med dette bildet av et sjeldent solglimt. Turen tilbake ble preget av regnvær og flere mislykkede forsøk på å "gå i brudd". Dusjen etterpå var for rene spa-oppholdet, å regne.

Dnort

London

Det ble tatt en del bilder da vi nylig var en tur i London. Motivene var mange, men man må i høyden for å få sett mer...

For min del var det konserter med Status Quo som var målet. De andre to i huslyden prioriterte shopping. Men, noe gjorde vi jo sammen. Og sightseeing er jo obligatorisk.



London Eye måtte vi jo bare ha med. Der var det mulig å få oversikt. Før vi kom opp dit, måtte vi gjennom en "4D"-forestilling på kino. Den fjerde dimensjonen besto i vind og tåke...



Ikke alle var like opptatt av monstrøse tivolihjul. På bakken foregikk videreføring av artene i full åpenhet. 



Big Ben og andre kjente byggverk stakk opp her og der. London er en diger by og selv fra så langt oppe, så man bare deler av den.



Det bygges hele tiden og her finnes det ikke noen skrekk for høye hus. Og de må gjerne se litt rare ut.



Nede på bakken igjen, ble man minnet om at England er en temmelig krigersk nasjon. Sist jeg var i landet marsjerte hjemkomne soldater fra Afghanistan i gatene.



Skikkelige store akvariumer kalles sjøverdener. Og London har en slik. Der var det mye å se for akvarieentusiaster. Og de hadde både små og store fisk.



Haiene gjorde inntrykk. Litt artig at man hadde funnet noen tiloversblevne moaier. Påskeøyastatuene så likevel litt bortkomne ut.



Gatekunstnere var det nok av. Fargerike balansekunstnere som var utrolig myke, fanget interessen i noen minutter. Men, vi måtte videre.



Hamleys er en diger leketøysbutikk som kan anbefales for både store og små. Det ble handlet en del leker, men den store bamsen fikk stå.



Toetasjersbuss måtte man jo bare kjøre. Å se den hektiske byen fra andre etasje der, gjør også inntrykk. Mye bevegelse i store byer.



En tur til det naturhistoriske museet ble det også tid til. Et digert bygg stappfullt av natur og historie. Dinosaurer, ingeniørkunst og all verdens merkverdigheter.



På vei hjem og før Gatwick flyplass, passerte vi nok et kjent bygg. Så ingen flygende griser der, men Battersea Powerstation er likevel et flott skue.

Og så var det bare den lange veien hjem...

Dnort 

Frostfarget

Lyset i mørketida er et spesielt lys. Det blå lyset har en egen glød. Og selv om det er kaldt, kan man bli stående og fortape seg i alt det blå.

Blå er jo en beroligende farge. Og både himmelen og havene er hovedsaklig blåfarget. Så da er det jo heldig at vi i en så urolig og konfliktfylt verden har så store mengder blått å se på...



Himmel og hav går over i hverandre og smelter sammen med land og fjell. Striper av hvitt og blått, med noen remser svart. Hvem skulle trodd at bildet var tatt fra en parkeringsplass i Vadsø.



Dette bildet er helt klart fra Vadsø. Båthavna med den nedlagte sildoljefabrikken bakom. Kun en båt som ligger og laster stein eller noe annet rask, bryter stillheten. Og så mengder av blått lys. As above, so below...



Å ta bilder fra bil i fart, garanterer ikke akkurat gode bilder. Når fruen i tillegg er den som skal ta bildene, ja da... Ett av bildene hun tok ble faktisk ganske så bra når man fikk klippet  litt i det. (Crop picture.) Frostrøyk og frostmåne i Bugøyfjord, hadde passet som cover til en av progrockplatene til Eloy.



Og så hjem igjen. Kvikksølvet har krøpet godt under -20. Vanligvis ville jeg ha sittet foran en datamaskin på jobb. Denne dagen var jeg syk og kunne istedet ta bilder fra soveromsvinduet. En frostfarget by og frosttunge trær, trengte en tilskuer.

Dnort 


Nyttårskrav

Når man er blitt gammel nok, er det å komme med nyttårsløfter svært vanskelig. 
Egentlig er mye lettere å forandre verden enn seg selv. I hvert fall finnes det 
alltid en annen forklaring på egne problemer, enn at du selv har skylda. 

 

Med det utgangspunktet er det opplagt at det må lages en liste med krav til omverdenen. 
Nå som vi tross alt har ett nytt år med nye muligheter for forbedring. Her er mine krav. 
Har du egne kan de legges inn i kommentarfeltet, så skal jeg overlevere hele sulamitten til 
Regjeringen, Nav, Kongen eller hvem det nå kan være som har ansvar for å få folk til å 
skjerpe seg..:

 

Her om dagen hadde vi plutselig brunt vann i rørene. Det som kom ut av kranene 
minnet mer om pils på fargen. Den foretrekker jeg å kjøpe på flaske. Da vet jeg 
hva jeg får. Og det vil jeg også vite når det gjelder det man betaler vannavgift for. 
Vann skal være blankt, kan det være så vanskelig å få til?

Juletrær skal jeg gjerne ha i hus. Og de skal ikke være en plastetterligning. Da kan 
jeg like gjerne hente noe annet fra garasjen, sykkelen for eksempel, og pynte den. 
Med alle framskritt som er gjort på genetuklingsfronten, må det da være mulig å 
få til en edelgran som ikke drysser? Eller er dette bare samme trikset som man 
bruker på lyspærer. De varer bare bittelitt lenger, selv etter at den forrige 
regjeringen innførte strenge regler for holdbarhet.



Det er litt for mange som kjører bil uansett hvor de skal. Selv bruker jeg spark på 
vinteren og sykkel ellers. Bil trener man først og fremst når man skal langt av 
gårde eller transportere store mengder gods. Så finn heller fram sparken, spar 
miljøet og skaff deg trim og friskluft samtidig. 

Livet er morsommere for de som liker fotball, sies det. Ja, hadde det ikke vært for 
alle grinebiterne som skal kommentere at man liker denne idretten. Hadde man i 
det minste hatt mer fantasi enn å si at det bare kan få en ball hver eller at det ikke 
er noen som hører deg om du roper til TV?en, skulle jeg ikke klagd. Men, det er jo 
alltid de samme frasene! Finn heller noe annet å mase om.
 (Etter at jeg har sett 
ferdig kampen...

Jeg har aldri vært trendy. Moteindustrien har fått herje med alle andre enn meg. Klær 
er f
or meg en nødvendighetsartikkel. Så da nytter det ikke å kjøpe kule klær til meg. 
For min påkledning følger alltid samme prinsipp. Det som ligger øverst eller henger 
fremst, er det jeg tar på meg. Dessuten er jeg situasjonsbetinget fargeblind, så ikke 
forvent noen moterevolusjon fra meg med det første
.

En politisk sak til slutt. Kan alle som strør om seg med ordet valgfrihet begynne å ta inn 
over seg hva et fritt valg er. Det aller meste ønsker man bare skal fungere, uten 
å 
riskiere å få skylda selv fordi man valgte feil
. Jeg vil ha friheten til å ikke velge. 
Spesielt når det gjelder vanlige velferdsgoder.

 

Dnort

Godt nytt og blondt hår...!

video:201312312361

Min unge assistent har improvisert fram denne nyttårstalen. (Med bare bittelitt hjelp av pappa.)

Godt nytt år til alle blonde og blåøyde. Og det samme til alle andre.

Ta vare på hverandre, Både mannsmenn og landsmenn.


Dnort

Har du fyr?

Det er jo mye rart man kommer på når man har tid til å tenke etter.

Det man nå kaller fyrstikker har jo en gang blitt kalt tennstikker.
Og jeg tror jeg har funnet ut hvorfor man endret navnet littegrann
Skulle man trenge tannstikker og ikke så veldig nøye etter kikker
Vil det å pirke seg i plakkdekte tenner, kunne føre til ansiktsbrann...



Dnort

Ut å gå (Juleskåka)

Jeg har det med å skrive noe til jul. En julefortelling gjerne. I år er det en musikalsk en. Altså det skulle bli en sang. Så langt har jeg ikke kommet enda. Men, siden teksten er ferdig legger jeg den ut her. God jul alle sammen!



Stille skritt i nysnø. Vi liste oss frem 

Det e like før jul og vi skal ganske snart hjem 

I kveldsmørket ser sikkert ingen oss to 

Juleskåka e på tokt. Vi e her. Vi e no. 

 

TV'n flimre inne. Dem ser NRK 

Over oss flimre nordlys. Månen ser også på 

Det e skygga nok. Så ingen ser oss to 

Juleskåka e på tokt. Vi e her. Vi e no. 

 

Vi e snill heile året. Gava får vi nok og

En dag i året vi vil skremme litt. Ut å gå 

Juleskåka, juleskåka, ute i all slags vær.

Juleskåka, juleskåka, juleskåka e her.

 

Vi liste oss helt fram til inngangsdøra

Forsiktig, med spente kroppa og spisse øra.

Kaste snøball på vinduan i huset.

Litt vill og gal. No leve vi og blodet bruse.

 

Vi spring med røde kinn. Oppdraget utført 

Kaste oss ned bak en skavl, begge e helt utkjørt  

Flire stilt. Blei også liv inni huset 

Et kyss i snøen. Kjenne igjen blodet bruse. 

 

Vi e snill heile året. Gava får vi nok og

En dag i året vi vil skremme litt. Ut å gå 

Juleskåka, juleskåka, ute i all slags vær.

Juleskåka, juleskåka, juleskåka e her.

 



Dnort

Smilefjestyrrani

Du vet det. Du kjenne jo mæ

Æ bør vel ikke forklare mæ mere

Når æ skriv en beskjed til dæ

Ende den i et punktum eller flere.

 

Så mye som vi to jo har delt

Ende en e-post i en lang disputt

Da kan du bare glømme helt 

å leite etter en teit smiley til slutt.

 

Og sku æ bruke et smilefjes

Bør du nok bekymre dæ kronisk

For den meldinga du da les

Kommer til å bli djækelsk ironisk...


 

To som koser med bamser og ikke har noe som helst med diktet å gjøre

:)

Pictures at an exhibition

Sikkert ingen som tar progrock overskriften. Men, dette er altså noen bilder. En slags utstilling om man vil.

Vi var på noe så sjeldent (for Kirkenes) som en galleriåpning i dag. Hadde mest lyst til å dra på julemesse i Neiden, men hadde planer om pinnekjøtt til middag. Sånt man ha tid nok til og Neiden er en drøy halv time unna. Det ble malerier og glasskunst i stedet. Som den kunstkritiske Fruen sa foran et ganske fint bilde til 20000 kroner: Det her va jo greit nok i et hav av shait...

Julianne sin egensydde Gigantmus (lagd på SFO) sammen med Ole Skogmus (kjøpt) på en seng av laken og dyne, er jo brukskunst som kan tolkes på mange vis. Vennskap er vel en nærliggende tittel. Men, ser man nærmere er det åpenbart at den minste musa prøver å hevde seg og virke større enn den er. Samtidig er bikket til den største meget avslørende. Han ser bort og ut av bildet. Det hele er ikke så hjertelig som det ved første øyekast kan virke. Det hele kan når man går bildet etter i sømmene virke både påtatt og konstruert. Som om bildet er arrangert. Noe det jo er... 

På skolen henger det bilder som elevene i tredjeklasse har lagd. Naturen har bidratt med materialer til paletten. Det interessante med bildet her er å se hvordan tre små og meget ulike barnesinn, kjemper om innhold og tema i bildet. Den ene av dem kjenner jeg som en systematiker som liker rette linjer og klassiske uttrykk. Gjerne med plass til orginalitet, men i små doser. De andre to har nok bidratt med flere innfall og brudd i uttrykket. Uansett interessant å kikke på. Og god kunst skal jo fange interessen. 

Nok en solnedgang? Joda de er jo vakre og fanger lett blikkets vandring. Men, de er sjelden orginale. Selv om plassen dette bildet er tatt på er orginalt nok. (Lavvonjarg) Tar denne med mer som en kontrast. Går man på kunstutstilling og ikke liker annet enn de naturskjønne maleriene, kan jeg heller anbefale bilder av gode fotografer. Kan godt anbefale Bernt Nilsen fra kommunnen vår. Bildet øverst i reportasjen her var også med på galleriet.

Til slutt et bilde som nok er litt mer enn bare en unge som geiper. Her skal jeg la tilskueren tolke selv. Eller la vær å tolke. Uansett hva du velger, har du likevel tolket en eller annen mening inn i bildet...

Dnort 

Krig og fred og sånt...

Det er lenge siden det var krig i Norge. Så lenge siden at de som ennå husker den, var barn eller ungdom da den fant sted. Min mor er en av dem.

Krigen i Syria raser videre, men der er det borgerkrig. Og slik det nå utvikler seg er det snart alle mot alle. Fra høsten 1939 til høsten 1944 var Nord-Norge okkupert av andre lands soldater. I Kirkenes der jeg nå bor, var det daglige krigshandlinger og bombing. Ellers i landet var det lenger mellom hver gang folket fikk oppleve slikt. Der min mor kommer fra (Vorterøya i Nord-Troms) passerte på mange måter krigen forbi og ble ikke en realitet før like før den ble avsluttet. Alt av hus ble evakuert og brent ned som noe av det siste som skjedde før tyskerne kapitulerte. 


Bilde fra filmen som vises i Andersgrotta

For ikke så lenge siden var vi via jobben på besøk i tilfluktsstedet som ble mest brukt under krigen her i Kirkenes. På slutten gikk det flyalarmer flere ganger for dag. Andersgrotta ble mer et hjem enn et tilfluktssted, til tider. Kirkenes ligger like ved grensa til Russland og tyske og østerrikske tropper hadde en masse utstyr og soldater her. I tillegg til alle kanonstillingene som ennå gjennomhuller fjellene og bergene her. Å vokse opp i Kirkenes må ha vært svært annerledes enn å vokse opp på Vorterøy. Og det man opplever i oppveksten er jo med på å forme deg og hvordan man selv er med på å forme samfunnet i ettertid. Uansett så var det en ting man var helt enige om. Landet skulle bygges opp igjen og sikkerhet skulle prioriteres.

Tanken om å bygge landet og sikre at innbyggerne hadde det bra, fikk lenge råde grunnen i Norge. Jo fjærnere krigen har blitt, jo mindre har dette blitt lagt vekt på. De som styrer landet i dag har vokst opp med trygghet og penger i overflod. Det er i hvert fall eneste forklaring jeg kan finne på at man siden begynnelsen av 80-tallet har vært med på et massivt sjansespill med aksjer og fri flyt av kapital. Og nå ved siste valg var det de som iverer aller mest for enda mer bingokapitalisme, som vant. Å bygge landet og skape trygghet kan jeg garantere at ikke blir prioritert. Ikke når man ønsker å bruke oppskriften som skapte krisa som raser i resten av Europa.

Om ikke lenge kan man stå overfor at ett eller flere land i Europa velger en facistisk regjering. Norge kan være på vei tilbake til den politiske tilstanden man hadde før utbruddet av 2. verdenskrig. Denne artikkelen fra Dagbladet om De Frisinnede, anbefales i så måte. Alt går visst i sykluser...

Stikkord:

Keiseren har fått seg nye klær

Til de borgerlige som nå skal ta over og bli enig om kursen videre:

Eventyret om keiserens nye klær har vel aldri vært mer aktuelt. Min faste illustratør har gitt keiseren både krone og kappe. Samt en flott ring på fingeren.
Selv tror jeg det blir en mer tynnkledd keiser. Så får vi se hva man klarer å bli enige om når de fire kommer ridende fra hver sin retning.
Mordor-erklæringa kan bli interessant....

 



Dnort

Stikkord:

Det artige koret

Jeg synger i kor og har gjort det siden i fjor høst. Og Crescendo er igang med øvinger igjen. Denne teksten, basert på en av Finnmarkstrubaduren Ivar Thomassen sine mest kjente sanger, skrev jeg før vi dro på korstevne i Lakselv i vår. Hr. Thomassen har forøvrig en ganske ny CD ute. Kjøpte den direkte fra han etter en konsert i Vadsø nylig.

Æ syng i det artige koret
som både e hompat og flatt
Vi syng masse artige sanga
og har mye skøy, dag og natt
Vi e stappfullt av godt humør og sang
Og trives i lag, ja det gjør vi hver gang
Trives i lag hver en gang
 
Æ syng i det artige koret
kor unota sjelden e gjest
Og skulle vi bli litt uenig
Så tar vi oss heller en fest
Når folk drar på åran, begyn' dem i kor
Om talente e lite e innsatsen stor
Ja, innsatsen e jaggu stor
 

Hompat og flatt
 

Æ syng i det artige koret
som turnere og drar rundtomkring
Vi syng for dem som vil høre
både Queen og Simon og Sting
Blir stemninga lav, e nok spenninga høy
Da syng vi en Thomassen, det e så skøy
Sangan tel Ivar e skøy!
 
Æ syng i det artige koret
Kor teksten på sangen e ny
Kor kor e kor kor syng i kor
Kan duan vi slepp ikke fly
Det øste i vest og det syde i nord
Det artige kore fins her kor æ bor
Det finnes her...
 
 
Dnort
Stikkord:

Topp tur

Sommerferien er ikke komplett før man har gjort noe man ikke har gjort før. Variasjon krydrer livet. Spontanitet må til da.

Å gjøre noe man sjelden gjør, som rundvask vi tok i dag, holder ikke. Må være noe nytt. Så natt til mandag bestemte undertegnede seg for å gå en lang tur i ukjent terreng dagen derpå. Dette sammen med en lokal guide som kjente fjellene ved Lavvonjarg.

Oppstigningen til toppen av fjellet var bratt og slitsom. Vi hadde med to hunder som sprang fire ganger så langt, så det er ikke sikkert at vi tobeinte var de mest slitne. Utsikten innover Tanafjorden var uansett fabelaktig.

Man blir litt lang i maska etter så mye pes i oppoverbakke. Men, derfra og ut var det lettere terreng. Det vil si, om man da ikke skal løpe tulling hele resten av turen.



Vi kunne gått høyere og klatret i oppsmuldret fjell, men valgte vegetasjon og lukta av lyng. Den friske fjellufta klarner tankene. Selv på en så varm dag som mandagen ble. 

Noe mål med turen hadde vi ikke. Ikke annet enn å fullføre. Men, man fikk jo med seg noen inntrykk. Den gullfargede soppen facinerte. Venner på FB har kommet fram til at det mest sannsynlig er en Brun ringløs fluesopp (Amanita fulva)

Tegn i fjell fant man også. Denne delen av fjellet ovenfor Lille Leirpollen minnet mye om Norgeskartet. Glattskurt som en akebakke var det også. Artig med naturen gitt...

Valpen Ask på fem måneder var hjertelig tilstede hele veien. Han er en breton og er i tillegg til å være ulidelig søt, utrolig utholdende. Løp ringer rundt gammelhunden Raiko på slutten. 

Hele veien og nesten uansett hvor man gikk, var det massevis av stor, saftig blåbær. Men, dette var ingen bærtur, selv om noen kanskje ville påstå at vi var på en...

Lille Leirpollen er en idyllisk liten avkrok langt inn i Tanafjorden. Fraflyttet for lenge siden. Men, noen hytter besøkes fortsatt med jevne mellomrom.

Vi tok en rast ved elva mens hundene slukket tørsten. Kaffe og røyk var medbragt. Et fraflytta revehi fant man også. Ask som var passe stor inspiserte det og fant ikke tegn til liv.

Veien tilbake til Lavvonjarg gikk langs en gammel og velholdt sti langs fjorden. De firbente fikk lange ut der også. Vi på to holdt et mer bedagelig tempo.

Troppsfører og kjentmann Einar var godt fornøyd med turen. Og siste rast ble tatt midt ei stupbratt steinur. En plass fruen neppe hadde våget seg.



Sola fulgte oss hele veien. Svette, slitne og i veldig godt humør, returnerte vi til utgangspunktet. Og da var det ekstra deilig å sette seg ned og nyte kalde forfriskninger.
Av og til må man bare slite litt for å sette ordentlig pris på å få slappe av...

Dnort

Stikkord:

Bukkene Bruse - The Story Behind

Ikke alt er som det later til å være. Ikke minst i eventyrverden. Pappapasserpå-bloggen har gått bakom fortellingen og funnet den egentlige historien?




Vårt kanskje mest kjente folkeeventyr mangler mye på beskrivelse. Det er kort og veldig 
skjematisk. Gjentagende og forutsigelig. Kanskje det også forklarer at det er så populært 
blant de minste. Men, det Asbjørnsen og Moe har revidert bort, skal nå fram i dagen. 
Fortsatt eventyrlig, men mye mer forståelig.

 

Det hele begynte egentlig en fredags kveld. Trollet som bodde under brua hadde blitt 
invitert på fest. Det var ikke ofte han var sosial. Han satt mest for seg selv under brua 

og spikket portretter av seg selv i helfigur som han solgte til forbipasserende. Å selge 

trollfigurer var noe han likte, da kunne han være i trollerollen. Ute blant andre troll var 
han mere utrygg. Å være seg selv og risikere å blottlegge seg, tok på mer enn hos troll 
flest. 
Derfor hadde han drukket mer enn han tålte av trollebrygg. Egentlig likte han ikke 
trollebrygg så veldig godt. Men, han hadde liksom ikke så mye annet å bidra med. De 
andre trollene fortalte eventyr om merkelige mennesker, mens han drakk og humret med
, 
når de andre lo. Og nå satt han her på lørdags ettermiddag og hadde vondt. Mest vondt i 
den ensomme sjela si, men også vondt i hodet.
 

Bukkene Bruse hadde lenge planlagt turen til sommerbeitet. Bonden deres var en slask 
som aldri gjorde noe, så skulle ting ordne seg måtte de selv ta affære. På setra ventet en 
horde med ensomme geiter. Så alt snakket deres om å gjøre seg feit, var nok noe 
overdrevet. Aktiviteten de forventet mest av, burde tære på fet
tet så det holdt. Den Store 
Bukken Bruse hadde vært der mange ganger før og hadde fortalt de utroligste historier
. 
Og Den Minste Bukken Bruse hadde slukt alt skrytet til den eldste, rått. Derfor var det 
den minste av dem som trippet først. Den Mellomste Bukken Bruse var med og gikk i 
midten, men var egentlig ikke så opptatt av geiter. Han hadde ingen andre planer enn å 
spise seg feit.

 




 

Mens alle tre gikk i egne tanker, kom de til en bro. De to eldste visste hva som ventet 
dem, så de lot den minste gå først. Han var uansett ivrig i tjenesten, nå som de nærmet 
seg setra. Da trollet ble vekt av den intense trippinga til Den Minste Bukken Bruse, 
reagerte han med å 
brøle. Han overdrev nok litt. Det var jo ikke akkurat tramping 
denne bukken bedrev. Men, i den formen trollet nå var, ble alt han gjorde klossete og 
lite gjennomtenkt. Svaret han fikk var greit nok, men nå som han likevel var våken fikk 
han lyst til å skremme litt. Den spede stemmen til bukken fikk han til å si: «Nå kommer 
jeg og tar deg!» Han hadde selvsagt ikke tenkt å ta noen som helst. Aller minst en bukk. 
Sulten var han, men bukker smaker slett ikke godt. Vegetarianer var han også. Så han ba 
heller bukken om å pelle seg av broa. Før det hadde bukken stotret fram noe som trollet 
ikke helt fikk med seg. Den Minste Bukken Bruse løp så fort han kunne over og trollet 
duppet av igjen. De andre to bukkene sto en stund og diskuterte før den mellomste meldte 
seg frivillig til å være neste over. Den største bukken var merkelig nok redd for å gå over, 
mens Den Mellomste Bukken Bruse syntes det var spennende med troll. Og da trollet på 
nytt truet med å komme og ta han, var det rett før han sa «ja takk». Men, han tok seg i det. 
Noe sånt ville nok ikke storebroren hans akseptere.
 
 

Trollet hadde nå begynt å bli lettere irritert av å bli vekt til stadighet. Han brukte å si at han 
ikke var av de peneste trollene, så han trengte sin skjønnhetssøvn. Det stemte ikke helt. 
Han var
 vel heller et av de flotteste trollene som fantes. Men, så fylt av dårlig selvtillit 
som han var, forble han eneboer. Noen tiltrekkende trolledamer hadde heller ikke møtt 
så langt. Gnien var han i tillegg. Ellers hadde han nok kjøpt seg en hule å bo i, men å bo 
under broa var gratis. For han holdt det i massevis å ha tak over hodet. Og på det taket 
var det nå et spetakkel uten like. Trippinga hadde blitt enda mer intens. «Nok en 
illeluktende bukk» tenkt
e trollet. At det var nok en bukk ble bekreftet, men av en 
stemme som hørtes mer tiltalende ut enn den forrige. Så for ikke å gjøre forskjell, truet 
han med å komme og ta denne bukken også. Kanskje en anelse mer vennlig i stemmen 
denne gangen. Og bukken gjentok det den minste hadde sagt. Den feige storebroren 
skulle sannelig annonseres. Han kunne se at Den Store Bukken Bruse sto og grov 
usikkert i grusen et godt stykke fra broa. Den Mellomste Bukken Bruse trippet 
selvsikkert av broa mens han hvisket en liten avskjedshilsen til trollet, som 
denne 
gangen
 ikke la seg til å sove. 
 
 

De to første bukkene hadde kommet temmelig lettvint over. Det gjorde storebroren deres 
enda mer usikker, der han sto og lagde svære hull i veien med de alt for store klovene 
sine. Evig ungkar var han. Delvis fordi han utstrålte mye usikkerhet i nærheten av geiter. 
I tillegg var han en skrytepave som ikke hadde lært seg en av de tingene geiter liker aller 
best, at noen lytter til mekringa deres. Alt skrytet hans til de to andre, var mer 
gjenfortelling av det han hadde hørt andre bukker fortelle. Selv hadde han knapt nok 
dristet seg til annet enn leke-stanging med et par geiter. Selv det var lenge siden. Og nå 
skulle han altså over broa. Noe han hadde gruet seg til hele turen. Som liten bukk hadde 
trollet skremt han sånn med brølinga si, at han nå skalv i beina bare ved tanken om å gå 
over. Han hadde egentlig mest lyst til å gå hjem igjen. Der var det heller ingen geiter som 
kunne komme til å avvise han. Så kunne han jo kose seg med alt det deilige fôrmelet alene. 
Men, å vise seg som reddhare skremte han mer enn trollet. Han hadde tross alt et image å 
ta vare på. I hvert fall innbilte han seg det.
 
 

Det dundret i taket til trollet så han trodde han skulle få det i hodet. Han visste jo hvem 
som kom. Maken til spetakkel hadde han ikke opplevd tidligere. Rett nok var han ekstra 
lydsensitiv i dag, men det fikk da være måte på! Fastgrodd i gamle tankemønstre som 
han var, måtte han nesten spørre hvem som trampet på bro
aDet kunne jo være noen andre. 
Man vet jo aldri. Alle vaner har sin forklaring. Og det var jo den  største bukken som svarte. 
Noe mer skjelven i stemmen enn vanlig. Den Store Bukken Bruse tok i så godt han kunne. 
Og da trollet nok en gang, mest fordi den mellomste bukken hadde oppfordret han, truet 
med å komme og ta han, ble svaret overraskende «Ja, bare kom!» 
Den Største Bukken 
Bruse overrasket seg selv. Han hadde slett ikke tenkt på og sloss. Nok en gang hadde han 
snakket før han tenkte. Så hva gjør man da. Jo,bukken la ut om hvor stor 
og sterk han var 
og hva han hadde tenkt å gjøre med trollet. Han overdrev så kraftig at trollet fort forsto at 
dette ikke kunne stemme. Øyne så store som tinntallerkener var det bare enkelte 
troll som 
hadde. Så trollet reiste seg i full lengde og tittet over brokanten. Best å sjekke. 

 

Foran han sto en bukk og skalv, så klovene klapret som kastanjetter mot brosteinen. 
Trollet måtte le litt. Men, da ble Den Store Bukken Bruse så sint at han nå skalv av sinne. 
Og rett som det var, sprang han til og stanget trollet i nes
en. Trollet ble så overrasket at 
han tok et steg bak og skled på en glatt stein. Han falt så lang han var ut i elva og slo 
hodet sitt så kraftig at alt gikk i svart. Oppe på broa sto en like overrasket bukk. Han 
hadde nedlagt et helt troll med et eneste støt. Han hadde gjort noe han aldri hadde våget å 
tenke på en gang. Og han hadde drept, trodde han, sin nemesis! Endelig kunne han gå 
trygt over broa uten at noen ropte til han. Alle årene med usikkerhet og redsel for å dumme 
seg ut, rant av han. Og han kjente at en ny og ukjent følelse steg opp i han. Hjertet slo 
liksom roligere og sikrere. Var det slik selvtillit føltes? Han gikk til og med litt annerledes. 
Og de to brødrene hans så på han på en annen måte.
 
 

Brattere i nakken og nå først i det lille følget, gikk Den Store Bukken Bruse. Lillebror 
diltet forventningsfull etter. Mens den mellomste led valgets kvaler der han gikk et 
stykke bak. Han syntes synd på trollet som lå der i elva. Det lange, gyllne håret til trollet 
fløt i strømmen. Han så sårbar ut der han lå. Og ualminnelig vakker til å være troll. På 
setra fikk geitene en travel sommer. Og hjem kom de så full av killinger at bonden fikk 
sin fulle hyre med å ta imot rundt juletider. Glede og harmoni rådet i fjøset. Selv bonden 
skjerpet seg og tok ekstra godt vare på buskapen sin. Og derfor ble det også produsert 
melk til den store gullmedalje. På tross av at han
hadde latt buskapen gå for lut og kaldt
vann hele sommeren gikk gården nå så det suste. Men, han hadde mistet en bukk i løpet 
av sommeren. Han hadde for så vidt egentlig tenkt å slakteden lite produktive bukken. 
Så det gjorde ikke så mye. Dessuten var ikke kjøttet spiselig likevel.
 
 

Og under en bro halvveis mellom gården og setra, satt et troll og spikket figurer. Men, nå 
var sortimentet blitt noe mer variert. Et portrett av et troll og en geit gikk igjen. Det var et 
lykkelig troll som satt der. Et troll som ikke var ensom lenger...
 

Dnort

Stikkord:

America's Fønniest Hjemmevideos

I Norge har vi lover som beskytter enkeltindividet mot å bli uthengt i media. Om du snubler, slår deg og må på legevakta, er det ikke greit å vise det hele på TV. Vi verner også folk mot seg selv om de gjør noe dumt. Personvernet står sterkt i Norge. Men, slik er det altså ikke i landet der individets frihet står over alt annet.

Klart det har sin pris å prioritere "frihet" så høyt. Jo mer man vektlegger at alle kan gjøre som de vil, jo mer vil også bedrifter kreve det samme. Et hjerterått samfunn der fellesskapet ofres for idividets frihet til å tabbe seg ut gang på gang. Til slutt kan man ende opp som nylig i Florida, med et samfunn der bevepna borgervern ustraffa får skyte ned mistenkelige personer. I tillegg kan altså det hele vises på TV, pålagt en eplekjekk voice-over.


"Har du sett. Kasta av Hurtigruta på endeholdeplassen Kirkenes pga. for mye oppkast. Ja, da blir det langt å gå hjem..."

For de som synes det å le av andres ulykke er en god ide, er det bare å skaffe seg tilgang til f.eks. TV Norge kanalen MAX. På MAX får du visstnok actionfylt og uforpliktende underholdning. «Litt tøffere TV» er kanalens slagord. Det skal være sant og visst. Her er noe av det du kanskje snart får høre fra programlederen i Top 20 Countdown.

De 10 øverste i sedvannelig nedtellingsstil:

10. Katt på hett blikkfat: "Disse barna ønsket å teste hvor lenge katta tålte å være inne i mikrobølgeovnen. Heldigvis grep mor inn før det gikk galt. Barnehjem neste..?"

9: Våt, våtere, vannskrekk: "Bassengsfesten fikk uventet utfall for denne jenta. Eller gjorde den det. Å stille i toga og turban var bare en god ide så lenge hun holdt seg unna det våte element."

8. Finnes påskeharen likevel?: "Pappa kler seg ut og ovverrasker døtrene sine. Dette uventede påskebesøket glemmer de nok aldri. Ingen bukser var nok tørre etterpå..."

7. Den nakne sannhet: "Med skjult kamera avslører ektemannen hva postmannen egentlig leverer. Mor tar stadig imot samme store pakke..."



6. Røyking ER skadelig: "Det var vel heller fallet ned fra bordet som skadet mest. Uten skadeforsikring i utlandet ble dette heller dyrt." 

5. Bestemor i trøbbel: "Det går fort for seg på russiske veier. Se opp babushka! Oisann, der røyk den pensjonen. Putin trenger nok de pengene mer en deg, gamlemor!"

4. I fyr og flammer: "Det kan være lurt å la brannvesenet gjøre jobben. Det fikke denne mannen erfare. Brent barn lukter ille, ikke sant...?"

3. Bom stopp for fallskjermhopp: "Alle fallskjermer har en reserve-fallskjerm. Det vil si, om du ikke velger å kjøpe billigversjonen. Denne karen ble litt flat da han fant det ut..."  

2. Hvor ble det av huset?: "Å leke med dynamitt innendørs er ikke så lurt. Spesielt ikke når den er ferdig ladet med fenghetter og det hele. Lurer på hva forsikringsselskapet sier til dette..?"

1. Terrortull: "Å spøke om hva man har tenkt å gjøre ombord i et fly, burde ikke disse skjeggebusene ha gjort. Spesielt ikke når andre hører på. Sikkerhetsstyrkene svarte med samme mynt. men, som man ser var det ingen spøk denne gangen..."
 

Nummer åtte har allerede blitt vist på TV. Faren hopper plutselig ut forran kjøkkenvinduet fra yttersida, ikledd fullt harekostyme. De to døtrene skrek som besatt. Det går en svært tynn linje mellom lett skremming og å skape varige traumer. Mulig det er litt lenger til noen av de siste går gjennom det løvtynne filteret til dette programmet. Men, slik det utvikler seg er det nok ikke å veldig lenge til. 

Dnort



Stikkord:

Telttur - Bra for karakteren...

Fordi vi hadde snakka ofte om det, uten å gjøre det. Og fordi det kunne være "bra for karakteren", ble det plutselig telttur en vakker dag i slutten av juni.

Pappa hadde valgt ut sted. En plass han hadde vært ofte på bærtur. Altså for å plukke bær. Turen begynte riktignok med at vi havna skikkelig på bærtur. Man er jo ikke akkurat en vant stifinner. Veilede andre gjør man daglig. Egen veiledning er mer uvant.

Opp på fjellet i nærheten av Ropelv skulle vi. Pappa har lagt seg til uvanen å rope "elv" hver gang han kjører forbi skiltet der, som tydeligvis oppfordrer til roping. Pappa kan være litt sær...
Turen til den utvalgte plassen var ikke veldig lang. Men, ble noe preget av at to av ekspedisjonens medlemmer hadde valgt å stille i joggesko. Pappa hadde selvsagt støvler på og kunne gå hvor som helst.

Vel framme kom teltet opp etter noen runder med diskusjon og kløing av hodebunn. Plasseringa ble noe preget av et sparsomt jordsmonn. Men, teltpluggene fikk feste til slutt. Mygga hadde også fest. Helt til alle turdeltagerne var godt innsmurt i illeluktende myggmiddel.

Grillmaten smakte fortreffelig. Bøttegrill anbefales. Gjenbruk er tingen. Grilling av marsmallows var påkrevd. Ekspedisjonens yngste stilte ultimatum før turen. Heldigvis er ikke alle kravene så vanskelige å oppfylle. Og sultne mager ble i tillegg fyllt, så det holdt.

Det lille vannet vi campet ved, hadde ørret. De vaket flittig mens vi spiste. Med nyinnkjøpt fiskstang og teft for plassering, dro pappa opp den ene ruggen etter den andre. Vel, så voldsomt ruggete var de ikke. Men, det var gøy å få fisk. Helt til stanga fant det for godt å brekke! Skitt fisk og skitstang. (Pappa klagde noen dager etter, på butikken der stanga ble kjøpt. Han fikk ny. På betingelse av at han ikek skulle være så sterk neste gang.)

Så da gikk vi heller en tur. Turstien til kommunens tredje høyeste fjell gikk rett forbi. Øretoppen er ikke all verdens høy. En tur dit kan derfor anbefales. Vi gikk ikke helt til topps. Litt for sent på kvelden til det. En av oss har det for vane å bli veldig trøtt når klokka har passert åtte.

Utsikten var upåklagelig og været var som det var i hele juni, varmt og deilig. Stemningen så langt fra folk blir både avslappet og tidløs. Ingen av oss hadde med klokke. Leggetid ble det likevel ganske så umiddelbart etter retur til basecamp. 

Pappa og mamma satt litt lenger oppe og beundret utsikten. Å sove i telt skal vi forbigå i stillhet. Litt regn i løpet av natta, men ikke mer enn at det var fordampet dagen etter. Vi antar at det i hvert fall var bra for karakteren. Selv om dårlige rygger ikke er helt enige.



Ekspedisjonens yngste sov faktisk veldig godt. Og kunne meddele at dette hadde vært en fin tur. Det syntes også katta da vi kom hjem. Ørreten falt i smak. Den var tross alt i kattefiksstørelse.

Dnort

Stikkord:

Overvåket overvåker

Denne samtalen ble oppfanget på grensa mellom Norge og Russland, via Nokia sin mobile lytteapp, Kasadu...

A: Der e dem igjen. Hel bataljon med ATV'a.

B: Ka dem ska med hjelm? Synes æ kjenne igjen nån av dem som jobbe på Nav...

A: He he...ja, heia haue!

B: At dem gidd. Skjer jo ikke en drit her.

A: Ja, grensan fløtte ikke mye på sæ...og russeran har holdt sæ i ro siden...ja, for lenge siden.

B: Det der va da det het Sovjet. Nokka med Cuba-krisa trur æ. Dem sto visst klar på andre sia.

A: Sist æ så nån på andre sida, lå dem å rulla i lyngen og pimpa vodka.

B: ...og no fortell sikkert guiden om da det va fri flyt av alkohol over Elvenes Grensestasjon i 1960.

A: Ja, tenk! I 59 daga va det bare å hente. Det va da vi sku ha jobba her...

B: Så kunne vi ha ordna litt ekstra kvote til oss sjøl.

A: Du hadde ikke overlevd lenge i den jobben, høre æ...

B: Du, koffør e vi to støkka på jobb? Æ mene, e jo ikke akkurat full texas for tida.

A: Hyssssj!

B: Hæ! Dem høre jo ikke oss der nede.

A: Klapp igjen, din gjøk!

B: Æ snakke no vel så mye æ vil. Det her e no ikke akkurat hysj-hysj oppdrag.

A: Ja, men drit i å snakke om sånt. Overkommandoen har egentlig sagt oss opp!

B: Men, vi får jo lønn.

A: Det e nok fordi lønnsavdelinga og sjefen vår e for ivrig med å slette e-posta...

B: Så vi bemanne en ubemanna stasjon..?

A: Du e nok litt skarpare enn sjefen din...

B: Og no dro naveran. Va vel der vi sku meldt oss...



A: Du har en jobb! Kan ikke melde sæ når man har jobb vel.

B: E no ingen som bryr sæ. Ikke en gang russeran. Kan vi ikke bare gå hjem?

A: Ja, kanskje fiske litt laks...

B: Eller gå på byen og drikke kaffelatte!

A: Og risikere at sjefen kommer hit, mens vi driv dank på cafe?!

B: Ååååh, get it. Ten får!

A: Du skal være glad du slepp å melde dæ på Nav. Jessu fader for et sauphau..!

 

Dnort





 

Stikkord:

Kreta - Moderne turisme og gammeldags jordbruk

Syden, ditt nærmeste ferieland. Brun, blid og ufattelig rik. På besøk i Hellas blir man mer klar over kontrastene i Europa. Kreta er ikke bare en ferieøy.

Vi var jo der for å kose oss med sol og varme. Men, som den urolige karen jeg er, klarte jeg ikke ligge stille og bare nyte. Det var bare for mye å se. For mye å glipp av. Og så hater jeg kombinasjonen solkrem og sand...



Heldigvis var hotellet utstyrt med et flott basseng. Der ble det vasset, svømt og dykket. De eneste grekerne vi så der var på jobb. Noen må jo skjemme bort alle de bleike, rike oljemilliardærene.

Inne i byen Chania fikk euroen føtter å gå på. Finanskrisa merket vi lite til. Andre hadde det nok noe værre. Men, de hadde i hvert fall en jobb å gå til de fleste vi så.

Noen kjørte også til og på jobben. Kunne bli en del venting, men da sier man bare "seka seka". (betyr noe sånt som "slapp av, det ordner seg.) Kanskje litt gammeldags framkomstmiddel. Men, så er de glad i å ta vare på det gamle på Kreta.



Nicos i baren var også brun og blid. Og gammel. Han kunne fortelle at han egentlig skulle gå av med pensjon for ett år siden, men så kom krisa og Hellas hevet pensjonsalderen med tre år. Det skal lønne seg å jobbe...

"But, let us not be down-hearted. One total catastrophe like this is just the beginning!" Mens man var med på guidet sykkeltur oppe i fjellene, fikk man god tid til å fundere på gamle Life Of Brian sitater. 

Appelsiner og oliven gikk det i der. Jordbruket er også viktig på Kreta. I den varme årstiden livnærer mange seg av turisme, mens det er annet en nypressede euro som høstes ellers. Og jordbruket er langt fra industrielt.



Redskapen som brukes er oftest veldig gammel. Ikke nødvendigvis fordi man aldri kjøper noe nytt. Heller fordi man aldri kjøper noe man allerede har. Kommer det nye modeller på markedet, kan man saktens klare seg med det man har, så lenge det virker. Min avdøde far ville likt den innstillinga. Han kastet heller aldri noe som kunne komme til nytte.

Gamle instrumenter ble ennå spilt på. En bouzoukispiller i Chania skapte litt ekstra liv i en travel handlegate. Flott instrument som er sentral på de utallige cd-utgivelsene med gresk folkemusikk, som var å få kjøpt.

De små gledene i livet er det viktig å ta vare på. En marihøne fikk blandt annet stor oppmerksomhet. Husets yngste er en sann dyrevenn og skulle gjerne harr marihøna med seg hjem. 



En meget ung gatemusikker kunne vi heller ikke ta med hjem. Forhåpentligvis hadde han et allerede. Kanskje han trivdes med å spille trekkspill. Men, det så bokstavelig talt ut som en hard jobb.

Banker som Citibank, har vært med på å gjøre livet til den greske befolkningen svært så tøft. Og talende nok var denne minibanken på andre siden av hotellet vårt, nesten aldri i drift. Fri for penger?

Uansett, vi var jo fornøyd med ferien vår. Og kanskje har de et bra liv på Kreta. Turismen bringer inn mye penger. Muligens går mye av pengene i lommene på velhavende reiseselskaper og hotellkjeder. Men, jobber til lokalbefolkningen blir det. Man så ikke mye til innleide vikarer fra Øst-Europa. De drar til Norge. Der er det virkelig er penger å hente!

Dnort

Stikkord:

Samtale på restaurant

Overhørt inni hodet på en av gjestene...

A - Han far veit du, kasta ikke nokka...

B - Ja...?

A - Det va jo fullt fra loft tel kjeller. I fjøsen og i naustet. Alt slags rask.

B - Joda, han va no en god skrotnisse. 

A - Neida, det der va overlevelsesinstinktet. Har man overlevd krigen, vet man at alt kan komme til nytte.

B - Det va ikke ho mor særlig enig i. Hiv det tel måsen va no hennes slagord...

A - Joda, men det blei no ståanes. Dessuten samla no ho på krushuinna og ainna smånips som man fikk når det va bursdag. Og du skjønne, det kom til nytte også.

B - Ka du meine. Kom alt til nytte?!

A - Alt! Rubb og rake, smitt og smule og enda litt tel.

B - Kor du tøve. Kem fan sku ha bruk for alt det derre skramle han far samla opp?

A - Utrangert snekkerutstyr, boksa med inntørka maling, morkne garn og sånt. Det va faktisk nån som hadde bruk for det.

B - Mene du...

A - Jodu, det kom en kar med en diger trailer og hjalp tel med tømminga da ho mor gikk bort. Han betalte tel og med gode penga for skiten.

B - Betalte han f.eks. for halvtom boks med Linoljekitt...?

A - Han far dreiv jo med vedlikehold av vindusprossen. Trekkfullt va det no likevel. Ka du mene?

B - Se bak dæ...



Dnort

Stikkord:

Forlatt katt

Et lite dikt til katten Minus som må klare seg alene noen dager. 

Ikke alle er like heldig som du er.
Det finnes mange skjebner på vår klode.
Alene, sultne og ute i all slags vær.
Mens du har selskap, mat og tak over hodet. 


Villkatter i Nikel

Dnort

 

Stikkord:

Vår i luften

Det er etter hvert ikke bare i luften det er vår. Det vises i høyeste grad på bakken også nå.

Desto større grunn til å komme seg ut og nyte den friske luften. Og å benytte seg av alle mulighetene til aktiviteter som var umulige å drive med i vinter. Duften av solvarm lyng og spirende vårblomster får nesevingene til å vibrere. Ut på tur og slett ikke sur. Ikke med en gang i hvert fall...

Å gå på fotballkamp hører så absolutt våren til. I hvert fall her i Norge. På vinteren kan man alltids dra til England på dyre gutteturer. Turen med Julianne til Kirkenes Stadion var (unntatt inngangsbilletten) aldeles gratis. De hadde til og med popcorn der! Kirkenes spilte cup-kamp mot TIL. Vi heia på hvert vårt lag. Mitt lag vant, uten at det lot til å affisere min medtilskuer noe særlig. Hopping i sølepytter engasjerte mer. At hun gikk hjem på stillingen 0-6 til Gutan, skyldes heller at popcornet tok slutt.

Her fra en annen tur, et konkret bevis på at det hoppes i sølepyttene. Helt nye sherrox er tingen da. Ja, og så er det en fordel å ikke være for stor. Pappaer som hopper i sølepytter, selv om skotøyet er godkjent, får fort en irettesettelse. Deltagelse på sisten er visst OK. Det samme gjelder å bære henne på skuldrene. Men, ikke å være umulig å få tak i på sisten. Samt krav om at hun også må bidra med bæretjenester. Det blir heller dårlig mottatt.



På våre turer treffer vi på mange slags skapninger. Hunder som lufter seg selv og passer på båndtvangen, er jo et artig innslag. Ønsket om å ha egen hund dukker stadig opp. Siste nytt er at hunder er av de husdyrene som påfører jorda det største ekstra energiforbruk. Deres økologiske avtrykk er enormt. De spiser kjøtt og mye av det. Dermed påfører hundene, resten av jorda store problemer. Menneskets beste venn og jordas største fiende? Duverden hva man lærer av å se på fjernsyn. (BBC sitt spørreprogram QI kan anbefales!)

Også katter forbruker av jordas ressurser. At de, sammen med hundene, gir litt tilbake, monner lite. Kablene som ligger igjen på plenen vår og langs lufteturrutene til hundene, er mest til besvær. Her i huset er det visstnok en oppgave for pappa å gjøre noe med disse økologiske avtrykkene som titter opp, rundt om på eiendommen. To fulle begre ble det. Minus var bare sånn passe imponert...

Joda, det er vår i luften. Men, den lukter så visst ikke bare roser og fioler av den!

Dnort

Stikkord:

En annerledes søndag

Uvaska hedning, kaller fruen meg av og til. Jeg er vel ikke verdens mest religiøse mann. Tenker nok for mye alternativt til å fortape meg i bare en religion. Og søndag er jo hviledag, så da skal man vel sove lenge og ikke løpe i kirka?

Menigheten i Sør-Varanger hadde bestemt seg for å holde gudstjenesten under åpen himmel. Så da kunne man jo ikke skylde på kirkeskrekk eller klaustrofobi. Nærmere deg min gud. Dette skulle skje i Neiden. Nærmere Finland. Så vi (fruen) meldte oss på. At presten er en kul kis som holder med riktig fotballag (Liverpool) hjalp litt på motivasjonen. Øystein og jeg deler i hvert fall en "religion".

Alle som ville være med kunne få sitte på menighetsbussen. Vi kom fram litt før tida og satt og lurte på om kanskje det hele var avlyst. Ingen andre satt og ventet. Men, bussen kom den. Bare litt forsinka. Da Julianne fikk se hvem sjåføren var kom det fra henne: "Men, det e jo presten!" Joda, Øystein har tydeligvis sertifikat for liten lastebil. Med en ekstra som ble tatt på litt senere, var vi fire som var med på bussen. En minibuss med mini-menighet. 



Heldigvis viste det seg at det kom flere til denne litt sene påskegudstjenesten. De hadde bare valgt å kjøre dit i egen bil. Sangkoret Fossekallen fra Neiden sto for det meste av sangen og vi satt komfortabelt inne i Gapahuken ved Stormælen Folkesti. Jeg liker jo også å synge så salmesynginga gikk greit. Selv om den eneste påskesangen jeg kan "Påskemorgen slukker sorgen" ikke sto på reportoaret denne dagen.

Etterpå kunne man slukke tørsten med nytrukket bålkaffe. Kaffekjelen tok presten og svingte over hodet, for det hadde han sett at man gjør for at den skal trekke fortere. Det var sånn passe vellykka. Men, kaffe og til og med grilla pølser, ble det. Og da sola endelig trengte gjennom skyene, kunne man kanskje begynne å kjenne seg en smule salig. Ungene som var med, fant hverandre etter hvert og lekte sisten. Og akkurat da de hadde det som morsomst var det noen voksne som bare måtte hjem. Noen som kjenner seg igjen?

Men, menighetsbussen skulle ikke rett hjem. Den uvaska hedningen slo frampå til sjelesørgeren om vi, når vi først var så nært, ikke skulle ta en svipptur over grensa. På andre siden holder de ikke hviledagen fullt så hellig. Og argumentet om at Guds veier er uransakelige, falt i vigsla jord... Så da fikk man sannelig en aldri så liten harrytur på kjøpet. Salige er de som tørster hvisket jeg til fruen. Men, neida, denne gangen ble det ikke handlet drikkevarer...

Uansett, alle var enige om at det hadde vært en velsignet tur!

Dnort

Stikkord:

Originaler

Har jeg noen gang fortalt om originalen fra bygda jeg kommer fra? Originaler er jo sånt man ikke har lenger. Alle har blitt så like og ingen tør stikke seg ordentlig ut.

Han jeg tenker på var virkelig en sertifisert original. God konkurranse om tittelen hadde han også. Så det er ikke en tittel han fikk gratis. Det krever mye stahet og ikke minst god fantasi for å kapre en slik tittel. Navnet kan jeg nok ikke bruke, av hensyn til de etterlatte, men han fikk til alt overmål virke som lærer i noen år. Det var vel grunnen til at han kom til bygda. Jeg hadde den tvilsomme æren av å ha han som lærer i ett år. Har aldri lært så lite på så lang tid. Han hadde helt egen ideer om pedagogikk. Og de handlet veldig lite om å lære noe som sto i pensum. Men, jeg ble i hvert fall bedre kjent med han. 



Aller først må jeg nok fortelle litt om en del av de andre karakterene i bygda. Bare så bygdeoriginalens bragder kan stilles i litt relieff. Fra venstre mot høyre: Han som i alle år bodde sammen med søstra si. Skrev lange følelsesladde dikt og var alt for god til å danse. Han som hadde verdens dypeste stemme og elsket å skremme vannet av oss ungene med sagn om draugen og andre skumle skapninger. Hun som ikke bare trodde på huldra, men også kunne peke ut hvor hun hadde sett de underjordiske. Og så hun som var så glad i mat at det på et julebord ble observert at hun fyllte veska si med ribbe, surkål, poteter OG saus. Jeg kunne tatt med flere. De som ble syk på sinnet eller de som hadde et eller flere handikap som gjorde dem usedvanlige nok. Det er som en skjønner nok av karaktere å ta av. 



Originaler kan de likevel ikke karakteriseres som. De hadde alle en skjebne som tildels lot seg forklare. Og det oppførte seg som de gjorde av stort sett, gode grunner. Vår mann hadde en litt annen bakgrunn og var bare så annerledes at det bare kan forklares med originalitet. Faren min kjente han godt. På landhandelen som min far drev, kunne bygdas original sitte timesvis og snakke om alle de fantastiske ideene han hadde. Fader'n svarte gjerne litt fraværende ja og nei, mens utførlige planer om skiheis opp på et lite besøkt lokalt fjell eller en rorbulandsby midt i bygda, ble framlagt. Ikke akkurat crazy-talk, men planene var sjelden gjennomførbare av helt opplagte grunner. Kjøpmannen kunne godt ta en lengre tur på lageret og komme tilbake å få med seg slutten på historien. Vår original brydde seg ikke så mye om å ha publikum var tilstede hele tiden.



Hva mer? Jo, min far brydde seg lite om taushetsplikt, så han kunne fortelle om innkjøp av potetgull som ble kokt til middagen i mangel av potet og andre kulinariske eksperimenter. Hver 17. mai sto vår mann på trappa si og spilte passe surt på trompet når 17. mai toget ruslet forbi. Og en av disse 17. maiene tok han med seg en smalfilmframviser med stumfilm fra tiden på lærerhøyskolen. Interessant nok, helt til hant fant ut at han skulle spille av det hele baklengs. Vi snakker om minst en halv time med ukjente mennesker som går, løper og hopper baklengs. Og så var det den gangen, litt senere, da han ble observert på trappa mens han tok full kroppsvask med vann fra en pølseboks. Hygiene hadde han også originale ideer på. Dette var nok mot slutten av livet for vår ridder rar. For ikke så mange år etter ble han innlagt på sykehjem og det ble fortalt at han døde meget kort tid etterpå. Grunnen var at han ble vasket. Hele mannen gikk egentlig i oppløsning. Et trist sorti på et ellers originalt liv.



Jeg har alltid likt de som er litt annerledes. De som er seg selv litt mer enn godt er. Å oppføre seg uten filter er sjelden vare i disse dager. I hvert fall om man klarer å gjøre det i beste mening. Fordi man mener det er sånn alle andre burde være.


Dnort 

Stikkord:

Den skal tidlig graderes...

På jobben ligger det foldere om Frisklivssentraler og nettet og avisene er fulle av helsestoff. Men, det nytter jo ikke bare å lese om det.

Selv prøvde jeg meg en tur i skiløypa i går. Alltid likt å gå på ski. Har jo vært der noen ganger før. Men, ikke ofte nok til å tåle høyt tempo særlig lenge. Samt kulde, motvind og bratte motbakker.
Nei, det er jo lettere å sitte inne. Man slipper å bli sliten og svett. Og det krever ikke at man lærer seg en masse greier man bare har bruk for når man trener. Hoff...



Julianne driver ikke så mye med sånne fabuleringer. Hun trener karate og hun liker det. Og det bør jo holde i massevis. Så da ønsket hun seg blandt annet fighter hansker i åtte års gave og poserte villig vekk. Hun har vært med fruen på trening siden hun var seks. Først var det mest lek. Men, gradvis har det blitt mer alvor. Og sist helg var det gradering.

To treninger i uken gjør at hun sist søndag tok rødt belte i Kyushinkai Karate. Så nå handler det om kata, dojo og en hel masse andre japanske ord. Og fysisk fostring sammen med andre likesinnede. Mens pappaen prøver seg både på ski og på fotballbanen. Han har svart belte, men det er av lær og holder bare buksa oppe. Helst sitter han hjemme og leser nok et blad om The Beatles... (Forøvrig en spesialutgave av Uncut som absolutt kan anbefales!)

Ikke det at det er no stress med å bli topptrent. Toppidrett er slett ikke så sunt. Ingen blir vel lettere syk enn overtrente sportsfantaster. Det samme gjelder i motsatt ende av skalaen. Så sofaslitere som jeg må ut og riste flesket med jevne mellomrom. Kanskje jeg skal ta meg en trimtur til kjøleskapet etter dette...

Dnort

Stikkord:
Les mer i arkivet » August 2014 » Juli 2014 » Mai 2014
Dnort

Dnort

45, Sør-Varanger

Født i tullebukkens tegn i 1969. Pappa til Julianne og mannen til "Fruen". Bor i Kirkenes og jobber på kontor. Musikkoholiker og skriveavhengig. Skriver bok...

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

Jeg anbefaler

  • Monty Python's Life of Brian - Criterion CollectionMonty Python's Life of Brian - Criterion CollectionEn film jeg (og flere med meg) aldri blir lei av. Kan sees på nytt og på nytt. Ikke bare morsom, men hysterisk morsom. Og full av velrettde spark til alle som tar seg selv for høytidelig.
  • The Birds (Peter Owen Modern Classics)The Birds (Peter Owen Modern Classics)Tarjei Vesaas' Fuglane er gitt ut på mange språk. Og med god grunn. Det handler om Mattis som ser verden med litt andre øyne enn oss "vanlige". Men, uansett hvor normal du måtte føle deg, er det mange av Mattis sine tanker som er gjenkjennelige. Det er en liten "tust" i oss alle! (Om vi tar av ytterskallet.)
  • The Real ThingThe Real ThingAlle hjem bør ha dette albumet! The Real Thing med Faith No More er uten tvil det mest betydningsfulle albumet på denne siden av 70-tallet. To år før Nirvana snudde de opp/ned på alle oppfatninger om hva som kunne gjøres på et rockealbum.
hits