Pappapasserpå

Overhørt inni hodet på en av gjestene...

A - Han far veit du, kasta ikke nokka...

B - Ja...?

A - Det va jo fullt fra loft tel kjeller. I fjøsen og i naustet. Alt slags rask.

B - Joda, han va no en god skrotnisse. 

A - Neida, det der va overlevelsesinstinktet. Har man overlevd krigen, vet man at alt kan komme til nytte.

B - Det va ikke ho mor særlig enig i. Hiv det tel måsen va no hennes slagord...

A - Joda, men det blei no ståanes. Dessuten samla no ho på krushuinna og ainna smånips som man fikk når det va bursdag. Og du skjønne, det kom til nytte også.

B - Ka du meine. Kom alt til nytte?!

A - Alt! Rubb og rake, smitt og smule og enda litt tel.

B - Kor du tøve. Kem fan sku ha bruk for alt det derre skramle han far samla opp?

A - Utrangert snekkerutstyr, boksa med inntørka maling, morkne garn og sånt. Det va faktisk nån som hadde bruk for det.

B - Mene du...

A - Jodu, det kom en kar med en diger trailer og hjalp tel med tømminga da ho mor gikk bort. Han betalte tel og med gode penga for skiten.

B - Betalte han f.eks. for halvtom boks med Linoljekitt...?

A - Han far dreiv jo med vedlikehold av vindusprossen. Trekkfullt va det no likevel. Ka du mene?

B - Se bak dæ...

Dnort

Et lite dikt til katten Minus som må klare seg alene noen dager. 

Ikke alle er like heldig som du er.
Det finnes mange skjebner på vår klode.
Alene, sultne og ute i all slags vær.
Mens du har selskap, mat og tak over hodet. 

Villkatter i Nikel

Dnort

Det er etter hvert ikke bare i luften det er vår. Det vises i høyeste grad på bakken også nå.

Desto større grunn til å komme seg ut og nyte den friske luften. Og å benytte seg av alle mulighetene til aktiviteter som var umulige å drive med i vinter. Duften av solvarm lyng og spirende vårblomster får nesevingene til å vibrere. Ut på tur og slett ikke sur. Ikke med en gang i hvert fall...

Å gå på fotballkamp hører så absolutt våren til. I hvert fall her i Norge. På vinteren kan man alltids dra til England på dyre gutteturer. Turen med Julianne til Kirkenes Stadion var (unntatt inngangsbilletten) aldeles gratis. De hadde til og med popcorn der! Kirkenes spilte cup-kamp mot TIL. Vi heia på hvert vårt lag. Mitt lag vant, uten at det lot til å affisere min medtilskuer noe særlig. Hopping i sølepytter engasjerte mer. At hun gikk hjem på stillingen 0-6 til Gutan, skyldes heller at popcornet tok slutt.

Her fra en annen tur, et konkret bevis på at det hoppes i sølepyttene. Helt nye sherrox er tingen da. Ja, og så er det en fordel å ikke være for stor. Pappaer som hopper i sølepytter, selv om skotøyet er godkjent, får fort en irettesettelse. Deltagelse på sisten er visst OK. Det samme gjelder å bære henne på skuldrene. Men, ikke å være umulig å få tak i på sisten. Samt krav om at hun også må bidra med bæretjenester. Det blir heller dårlig mottatt.



På våre turer treffer vi på mange slags skapninger. Hunder som lufter seg selv og passer på båndtvangen, er jo et artig innslag. Ønsket om å ha egen hund dukker stadig opp. Siste nytt er at hunder er av de husdyrene som påfører jorda det største ekstra energiforbruk. Deres økologiske avtrykk er enormt. De spiser kjøtt og mye av det. Dermed påfører hundene, resten av jorda store problemer. Menneskets beste venn og jordas største fiende? Duverden hva man lærer av å se på fjernsyn. (BBC sitt spørreprogram QI kan anbefales!)

Også katter forbruker av jordas ressurser. At de, sammen med hundene, gir litt tilbake, monner lite. Kablene som ligger igjen på plenen vår og langs lufteturrutene til hundene, er mest til besvær. Her i huset er det visstnok en oppgave for pappa å gjøre noe med disse økologiske avtrykkene som titter opp, rundt om på eiendommen. To fulle begre ble det. Minus var bare sånn passe imponert...

Joda, det er vår i luften. Men, den lukter så visst ikke bare roser og fioler av den!

Dnort

Uvaska hedning, kaller fruen meg av og til. Jeg er vel ikke verdens mest religiøse mann. Tenker nok for mye alternativt til å fortape meg i bare en religion. Og søndag er jo hviledag, så da skal man vel sove lenge og ikke løpe i kirka?

Menigheten i Sør-Varanger hadde bestemt seg for å holde gudstjenesten under åpen himmel. Så da kunne man jo ikke skylde på kirkeskrekk eller klaustrofobi. Nærmere deg min gud. Dette skulle skje i Neiden. Nærmere Finland. Så vi (fruen) meldte oss på. At presten er en kul kis som holder med riktig fotballag (Liverpool) hjalp litt på motivasjonen. Øystein og jeg deler i hvert fall en "religion".

Alle som ville være med kunne få sitte på menighetsbussen. Vi kom fram litt før tida og satt og lurte på om kanskje det hele var avlyst. Ingen andre satt og ventet. Men, bussen kom den. Bare litt forsinka. Da Julianne fikk se hvem sjåføren var kom det fra henne: "Men, det e jo presten!" Joda, Øystein har tydeligvis sertifikat for liten lastebil. Med en ekstra som ble tatt på litt senere, var vi fire som var med på bussen. En minibuss med mini-menighet. 



Heldigvis viste det seg at det kom flere til denne litt sene påskegudstjenesten. De hadde bare valgt å kjøre dit i egen bil. Sangkoret Fossekallen fra Neiden sto for det meste av sangen og vi satt komfortabelt inne i Gapahuken ved Stormælen Folkesti. Jeg liker jo også å synge så salmesynginga gikk greit. Selv om den eneste påskesangen jeg kan "Påskemorgen slukker sorgen" ikke sto på reportoaret denne dagen.

Etterpå kunne man slukke tørsten med nytrukket bålkaffe. Kaffekjelen tok presten og svingte over hodet, for det hadde han sett at man gjør for at den skal trekke fortere. Det var sånn passe vellykka. Men, kaffe og til og med grilla pølser, ble det. Og da sola endelig trengte gjennom skyene, kunne man kanskje begynne å kjenne seg en smule salig. Ungene som var med, fant hverandre etter hvert og lekte sisten. Og akkurat da de hadde det som morsomst var det noen voksne som bare måtte hjem. Noen som kjenner seg igjen?

Men, menighetsbussen skulle ikke rett hjem. Den uvaska hedningen slo frampå til sjelesørgeren om vi, når vi først var så nært, ikke skulle ta en svipptur over grensa. På andre siden holder de ikke hviledagen fullt så hellig. Og argumentet om at Guds veier er uransakelige, falt i vigsla jord... Så da fikk man sannelig en aldri så liten harrytur på kjøpet. Salige er de som tørster hvisket jeg til fruen. Men, neida, denne gangen ble det ikke handlet drikkevarer...

Uansett, alle var enige om at det hadde vært en velsignet tur!

Dnort

Har jeg noen gang fortalt om originalen fra bygda jeg kommer fra? Originaler er jo sånt man ikke har lenger. Alle har blitt så like og ingen tør stikke seg ordentlig ut.

Han jeg tenker på var virkelig en sertifisert original. God konkurranse om tittelen hadde han også. Så det er ikke en tittel han fikk gratis. Det krever mye stahet og ikke minst god fantasi for å kapre en slik tittel. Navnet kan jeg nok ikke bruke, av hensyn til de etterlatte, men han fikk til alt overmål virke som lærer i noen år. Det var vel grunnen til at han kom til bygda. Jeg hadde den tvilsomme æren av å ha han som lærer i ett år. Har aldri lært så lite på så lang tid. Han hadde helt egen ideer om pedagogikk. Og de handlet veldig lite om å lære noe som sto i pensum. Men, jeg ble i hvert fall bedre kjent med han. 

Aller først må jeg nok fortelle litt om en del av de andre karakterene i bygda. Bare så bygdeoriginalens bragder kan stilles i litt relieff. Fra venstre mot høyre: Han som i alle år bodde sammen med søstra si. Skrev lange følelsesladde dikt og var alt for god til å danse. Han som hadde verdens dypeste stemme og elsket å skremme vannet av oss ungene med sagn om draugen og andre skumle skapninger. Hun som ikke bare trodde på huldra, men også kunne peke ut hvor hun hadde sett de underjordiske. Og så hun som var så glad i mat at det på et julebord ble observert at hun fyllte veska si med ribbe, surkål, poteter OG saus. Jeg kunne tatt med flere. De som ble syk på sinnet eller de som hadde et eller flere handikap som gjorde dem usedvanlige nok. Det er som en skjønner nok av karaktere å ta av. 

Originaler kan de likevel ikke karakteriseres som. De hadde alle en skjebne som tildels lot seg forklare. Og det oppførte seg som de gjorde av stort sett, gode grunner. Vår mann hadde en litt annen bakgrunn og var bare så annerledes at det bare kan forklares med originalitet. Faren min kjente han godt. På landhandelen som min far drev, kunne bygdas original sitte timesvis og snakke om alle de fantastiske ideene han hadde. Fader'n svarte gjerne litt fraværende ja og nei, mens utførlige planer om skiheis opp på et lite besøkt lokalt fjell eller en rorbulandsby midt i bygda, ble framlagt. Ikke akkurat crazy-talk, men planene var sjelden gjennomførbare av helt opplagte grunner. Kjøpmannen kunne godt ta en lengre tur på lageret og komme tilbake å få med seg slutten på historien. Vår original brydde seg ikke så mye om å ha publikum var tilstede hele tiden.

Hva mer? Jo, min far brydde seg lite om taushetsplikt, så han kunne fortelle om innkjøp av potetgull som ble kokt til middagen i mangel av potet og andre kulinariske eksperimenter. Hver 17. mai sto vår mann på trappa si og spilte passe surt på trompet når 17. mai toget ruslet forbi. Og en av disse 17. maiene tok han med seg en smalfilmframviser med stumfilm fra tiden på lærerhøyskolen. Interessant nok, helt til hant fant ut at han skulle spille av det hele baklengs. Vi snakker om minst en halv time med ukjente mennesker som går, løper og hopper baklengs. Og så var det den gangen, litt senere, da han ble observert på trappa mens han tok full kroppsvask med vann fra en pølseboks. Hygiene hadde han også originale ideer på. Dette var nok mot slutten av livet for vår ridder rar. For ikke så mange år etter ble han innlagt på sykehjem og det ble fortalt at han døde meget kort tid etterpå. Grunnen var at han ble vasket. Hele mannen gikk egentlig i oppløsning. Et trist sorti på et ellers originalt liv.

Jeg har alltid likt de som er litt annerledes. De som er seg selv litt mer enn godt er. Å oppføre seg uten filter er sjelden vare i disse dager. I hvert fall om man klarer å gjøre det i beste mening. Fordi man mener det er sånn alle andre burde være.

Dnort 

På jobben ligger det foldere om Frisklivssentraler og nettet og avisene er fulle av helsestoff. Men, det nytter jo ikke bare å lese om det.

Selv prøvde jeg meg en tur i skiløypa i går. Alltid likt å gå på ski. Har jo vært der noen ganger før. Men, ikke ofte nok til å tåle høyt tempo særlig lenge. Samt kulde, motvind og bratte motbakker.
Nei, det er jo lettere å sitte inne. Man slipper å bli sliten og svett. Og det krever ikke at man lærer seg en masse greier man bare har bruk for når man trener. Hoff...



Julianne driver ikke så mye med sånne fabuleringer. Hun trener karate og hun liker det. Og det bør jo holde i massevis. Så da ønsket hun seg blandt annet fighter hansker i åtte års gave og poserte villig vekk. Hun har vært med fruen på trening siden hun var seks. Først var det mest lek. Men, gradvis har det blitt mer alvor. Og sist helg var det gradering.

To treninger i uken gjør at hun sist søndag tok rødt belte i Kyushinkai Karate. Så nå handler det om kata, dojo og en hel masse andre japanske ord. Og fysisk fostring sammen med andre likesinnede. Mens pappaen prøver seg både på ski og på fotballbanen. Han har svart belte, men det er av lær og holder bare buksa oppe. Helst sitter han hjemme og leser nok et blad om The Beatles... (Forøvrig en spesialutgave av Uncut som absolutt kan anbefales!)

Ikke det at det er no stress med å bli topptrent. Toppidrett er slett ikke så sunt. Ingen blir vel lettere syk enn overtrente sportsfantaster. Det samme gjelder i motsatt ende av skalaen. Så sofaslitere som jeg må ut og riste flesket med jevne mellomrom. Kanskje jeg skal ta meg en trimtur til kjøleskapet etter dette...

Dnort

Søndagsturer er en gammel norsk skikk. Å komme seg ut av huset og gå skitur har man sikkert drevet med siden vikingetiden.

Men, der vikingene dro på tokt og plyndret for fote, rusler vi i bedagelig tempo. Og det eneste vi har med oss tilbake er gode minner. Og så har man jo fått vise at det er bittelitt viking igjen i kroppen. Ja, og så er det jo bra for karakteren, som Julianne bruker si...

Ikke alle er like begestret for all denne dokumentasjonen av hva man har gjort på fritiden. Blir nok mange godværsbilder. Men, så kan det jo være vanskelig å ta bra bilder i uvær. Jakob Arvola har et interessant innlegg om det på sin blogg. Les den!

Snøtunge trær som danner en buegang innover i skogen. Det er nok av motiver der vi sklir av sted. Vi prøvde å lette byrden for noen av trærne. Vet ikke om det hjalp så mye. 

Apropos Arvola. Et stykke opp Sandnesdalen, like ved elva, kom vi over dette skiltet. "Arvolaskogen" står det. Jeg eier også litt skog. Men, har aldri kommet på å kalle opp en ansamling trær etter meg selv... 

Huset på andre siden av elva heter muligens "Arvolahuset". Hvem vet. Litt pussig å møte på et hus så langt unna allfarvei. Dvs. elva var vel allfarvei en gang i tiden. Denne dagen brukte vi den til skiløype.

Et godt stykke oppe i dalen fant vi en fredelig plett, litt unna den godt besøkte løypa. Kakao og kjeks kom fram. Samt Kvikk Lunsjens nemesis, Dajmsjokoladen. Og ja, det ble godværssøndagskos av verste sort...
Vi tar gjerne flere turer til Sandnes. Løypa kan anbefales både for store og små. 

Trening og mosjon er ikke bare viktig for helsa. Du blir i godt humør av det også. Det har vår Julianne også erfart.

Hun begynte med å bli med på fruens karatetreninger for mer enn ett år siden. Hun var bare seks år, men så fikk hun også leke en del av treninga. Det varmes gjerne opp med "stiv heks" eller "haien kommer". Og alle er med. Morsomt å se voksne leke. Pappa som satt og så på for et par uker siden, fikk litt lyst til å være med han også.

Å holde fokus lenge på å gjøre bevegelser riktig og stå på linje, går bedre nå som hun snart fyller åtte. Beskjedene kommer på japansk så det er nok å konsentrere seg om. Til våren er det gradering og da tror jeg nok hun er klar for sitt første belte.

Selv har jeg trent badminton tidligere. Nå går det mest i fotball og ski. Kirkenes har jo fostret opp en og annen langrennsstjerne. Og så benytter man jo spark til og fra jobb. Bare det å få frisk luft er et stort pluss. Og så blir man altså i godt humør.

Aldersspennet er stort i karate. Dette er en sport du kan drive på med hele livet. Julianne fikk også prøvd seg i kamp mot de voksne. Det er ikke alder, men hvor høyt du er gradert som bestemmer hvem du skal trene sammen med. Høydeforskjellen kan jo alltids utjevnes litt...



Et godt kosthold hører med. Man blir sulten av å trene. Så da gjelder det å få i seg nok og riktig mat etterpå. For tiden spiser jeg lavkarbo-mat. Mens Julianne som enda vokser, koser seg med det hun måtte ha lyst på. Hun bestiller gjerne en "ostis" (brødskive med smeltet ost på) til kvelds. Mens pappa spiser en eggesalat eller musli. Hele folket skal i form! 

Dnort

Ikke alltid like lett å få et pent smil fra en unge som har lest for mye Tommy og Tigeren...

Det gikk til slutt...

Dnort

Kanskje ikke fullt så kalde denne gangen. Fornøyelser like fullt. Og så skal jeg ikke nevne bruk av skattepenger igjen. Oi, gjorde det visst likevel...

Utsiktene til at det skulle bli flere kalde fornøyelser var gode. Torsdagens Barents Spektakel-program fristet ikke. Men, konserten med Sondre Lerche på fredag måtte man jo få med seg. Utsikten fra jobben og ut mot frosttåka er jo også ganske fin. Rette etter jobb på fredag var en gjeng fra Crescendo på utekino. Godt forberedt var man denne gangen. Hadde til og med på longs. Samt to sitteunderlag. Jan Erik fra koret hadde med seg en ekstra fjellduk som jeg hadde utapå alle klærne. Musikalfilmen der vi er med og synger på en låt, var vel det man kan kalle tankevekkende. Du vet, sånt man sier når man ikke vil fortelle hva man egentlig mener...

Man kan si hva man vil om Sondre Lerche. Men, det blir helst veldig hyggelige ting. En fin fyr som synger og spiller flotte sanger. Helt alene med gitaren sin. Eneste selskap på scenen var Jameson. Altså et glass whiskey han hadde med seg. Uansett var publikum med fra første låt. Og Sondre briljerte på sin Gibson og fortalte små anekdoter innimellom låtene.
Dette var en dobbeltkonsert med en gjeng som kalte seg Stoned Boys. De spilte etter barents beste bergenser. Det ble ikke bare som å hoppe etter Wirkola. For disse elektronika-gutta kom seg aldri opp i hoppbakken. Kjedelige låter som de steine gutta ikke en gang prøvde å late som om de spilte live, sendte i hvert fall denne festivalgjengeren ut av lokalene.



Et fast punkt på enhver festival i Kirkenes, er bestemødre fra Russland som selger krystall, sjal og matroshkaer. Russermarkedet på torget må være en prøvelse for disse gamle damene. Kalde føtter, men varme smil når man kjøper litt nips av dem. Årets morsdagsgave ble innkjøpt der. "Eta femti kråner. Kristall hondre. Spasiba djevoshka!" Den russiska pensjonen er ikke all verden, så det blir nok kjøpt mer juggel neste gang. Vi startet vandringen i sentrum på lørdag, der.

På kjøpesenteret hadde en kunstner fått stille ut figurer og tegninger som handlet om en fiskelandsby i Russland som sakte begraves i sand. Dette på grunn av fiske med trål som lager ørken av havbunnen. Og denne ørkenen flytter seg visstnok opp på land. Min mer nyskjerrige frue fikk dette presentert av kunstneren selv, før vi måte ile videre til samfunnshuset der Crescendo skulle opptre på den internasjonale soldagen.  

I kveld har vi ordnet med barnevakt sånn at begge kan få oppleve litt kultur. Vel kultur og kultur fru blom. Den siste filmen til Tommy Wirkola har riktignok fått folk til å gå mann av huse. Men, Hansel & Gretel er nok i motsatt ende av kulturskalaen. Så er den heller ikke en del av programmet til Barents Spektakel. Etter fem dager med sære kunstutrykk kan det vel være greit å kople av med litt hjernedød underholdning. Dette er en Wirkola det er lekende lett å hoppe etter.
Heldigvis har ikke denne filmen blitt sponset med en eneste krone av mine skattepenger. De må gjerne fortsette å gå til Pikene På Broen og Barents Spektakel. Det er ikke sikkert jeg får med meg avslutningskonserten med orgel og trekkspill i kirka i morgen, men jeg har i hvert fall muligheten.

Dnort