Julefortelling 2011 - Snømannen

En kort julehistorie om en ensom snømann.

Det var en kald og mørk kveld. Det nærmet seg jul. Inne i husene var det godt og varmt, men ikke alle har et hus å bo i. Og det er ikke bare mindreårige fyrstikkselgere som sliter på denne tiden. Ikke det at han egentlig ville inn i varmen. Han visste jo hva som da ville skje med han der inne. Han var bare så fryktelig ensom. Selv om han prøvde å smile og være munter, for slik skal jo snømann se ut, var det et stivt og frossent smil. Noe eller noen manglet. Han lurte vel ingen med solbrillene. Men, han smilte tappert der han snek seg avgårde i skyggene.

Mens han sto og hvilte seg og lengtet etter selskap, kom han til å tenke på den lille jenta som hadde lagd han en magisk kveld for lenge siden. Han hadde reist langt nå. Ville hun kjenne ham igjen om han fant henne? Det hadde ikke akkurat vært lett å snike seg med i en frysetråler. Og det hadde jo tatt flere evigheter før tråleren hadde funnet ut at den skulle ta en tur innom Kirkenes. Hatten han var så glad i hadde blitt borte på veien. Munnen hadde han også mistet og måttet erstatte med gulrotbiter fra nesen. Så nå luktet han gulrot og fisk. Han lignet egentlig ikke på seg selv lenger. Men, snømann var han jo. En ensom en.

For han var den samme, gamle sentimentale snømannen inni seg, som da han så brått hadde blitt forlatt. De hadde bare gått sin vei. Han fikk aldri noen forklaring. Kanskje var det blitt for kaldt for den lille jenta? Kanskje hun rett og slett var mørkeredd? Hun hadde i hvert fall plutselig forlatt han alene i mørket. Da snølyktene slokket der han sto og så utover den vesle bygda, ble det ikke bare mørkt rundt han. Men, også inne i snømannen. Ingenting kan vel gjøre et sjel mørkere og kladere enn ensomhet?
Han kjente at det var lenge siden han hadde vært ordentlig glad nå. Og når han tenkte på hvor deilig det hadde vært å være sammen med jenta, så gjorde det nesten vondt å smile. Han hadde flere ganger vurdert å gjøre det slutt ombord i tråleren. Fyrrommet var aldri låst. Men, om det var feigheten eller håpet i han, så hadde han aldri seriøst vurdert å gå inn dit. Og nå sto han her. Endelig i byen der han trodde jenta bodde. Det måtte være her. Han orket ikke flere skuffelser.

Han turte ikke bevege seg rundt i dagslys. Men, her var det lyst også på kveldene. De forbaskede veilysene! Hva skulle de med sånt når de sov? Var de voksne også mørkeredde her? Vår ensomme snømann fant til slutt ut at han skulle ta sjansen. Det var stille nok. Bare en og annen drosje kjørte forbi der han snek seg rundt hushjørnene. Drosjesjåførene hadde vel nok med å følge med på interkomen og fulle soldater som spydde ut setene. Han kom seg usett til utkanten av byen. Han gikk opp en bratt bakke for her var det ingen trafikk.
Men, hvor bodde hun da? Når han tenkte seg om kunne det jo være hvor som helst. Han var nær ved å gi opp. Det var kanskje ikke her hun bodde? Skulle han ha dratt til Kirkenær eller hadde han hørt så feil at det var Lindesnes han skulle ha vært nå?! Han fant en stor hage og gikk inn og stilte seg der for å hvile. En ensom og fortvilet snømann stilte seg der og tenkte: "Om sola kommer nå så gjør det ingenting!" Han hadde nok glømt mørketiden nettopp hadde begynt...

Dagen etter våknet han i den samme hagen. Men, han var ikke alene! Mens han hadde sovet og drømt urolige, mørke drømmer, hadde noen bygd en snødame ved siden av han. Og der sto jo jenta! Den lille jenta han hadde lengtet og lett så lenge etter, sto der ved siden av han og smilte fra øre til øre. Og det gjorde jammen han også. For det stive gulrotsmilet hans, hadde hun erstattet med et ekte småsteinsmil. Ny hatt av snø hadde han også fått. Det var faktisk godt å smile igjen. En deilig varme spredte seg gjennom den kalde kroppen hans. Men, det var ikke noe som fikk han til å smelte. Kulden var bare mindre kald og han så lysene i stedet for det mørke. Han var endelig blitt en del av et fellesskap. Og det var det lenge siden han hadde vært. Et ekte julemirakel med andre ord.

Og når jenta gikk inn var han fortsatt ikke alene. Nå hadde han en å dele alle dagene han hadde igjen, med. Sola kunne bare komme. Men, heldigvis var det flere måneder til. Og snart var det jul. En jul som han endelig skulle få feire sammen med en familie. Hjemme...

God jul, dere!

Dnort

Stikkord:

2 kommentarer

Dreams2Reality

16.12.2011 kl.22:51

Kjempe søt historie, bra skrevet.

Fine bilder:) fin header

www.dreams2reality.blogg.no

Dnort

18.12.2011 kl.21:47

Dreams2Reality: Takk!

Skriv en ny kommentar

Dnort

Dnort

48, Sør-Varanger

Født i tullebukkens tegn i 1969. Pappa til Julianne og mannen til "Fruen". Bor i Kirkenes og jobber på kontor. Musikkoholiker og skriveavhengig. Har blogget siden 2005...

Kategorier

Arkiv

hits