Bukkene Bruse versjon 2

Her kommer en reprise av et revidert eventyr æ skreiv en gang i fjor. Grunnen til reprisen e min beslutning om å gå over til å skrive på dialekt. Det e foreløpig et prøveprosjekt.
Innholdsmessig e historia om Bukkene Bruse oppdatert en god del siden sist...

Det heile begynte egentlig en fredags kveld i midten av juli. Trollet som bodde under brua hadde blidd invitert på fæst. Det va ikkje ofte han va sosial. Han satt no mest for seg sjøl og spikka portretta av seg sjøl i helfigur, som han solgte til forbipasseranes turista. Å selge trollfigura var nokka han likte. Da kunne han være mer i «trollerolla». Ute blant andre troll var han meir utrygg. Å være sæ sjøl og risikere å blottlegge sæ, tok på meir enn hos troll flest. Han hadde med andre ord sosial angst så det holdt. Derfor hadde han nok drukket meir enn han tålte av trollebrygg. (Eller tøstevatn som det ofte ble kalt.) Egentlig likte han ikkje trollebrygg nokka særlig. Kaldt elvevatn va det beste han visste. Men, han hadde liksom ikkje så mykje ainna å bidra med på en fest enn å være sånn passelig brisen. De andre trollan fortelte æventyr om rare menneska, mens han drakk og prøvde å humre med når de andre flirte. Og no satt han her på en lørdags formiddag og hadde det ondt. Mest ondt i den ensomme sjæla si, men også frøktelig ondt i haue.

Bukkene Bruse hadde lenge planlagt turen til sommerbeitet. Bonde Bruse va på uføretrygd og hadde planlagt å avvikle hele drifta til nyttår. Skulle ting ordne sæ for bukkan, måtte dem sjøl ta affære. På sætra dem sku til, venta en masse ensomme geiter. Så alt snakket demmes om å gjøre seg feit, va det nok lite sannhetsgehailt i. Aktiviteten dem forventa mest av, burde tære på fettet så det holdt. Den Store Bukken Bruse hadde vært der mange ganga før og hadde fortalt de utroligste historier. Og Den Minste Bukken Bruse hadde slukt rått, alt skrytet til den eldste. Derfor va det den minste av dem som trippa først. Den Mellomste Bukken Bruse var også med og gikk i midten, men va no ikkje så voldsomt opptatt av de geitern. Det va han som hadde prata mest om å spise seg feit og slappe av.

Mens alle tre gikk i egne tanka, kom dem til ei bru. De to eldste visste ka som venta dem, så dem lot den minste få gå først. Han va uansett ivrig i tjenesten, no som dem nærma sæ sætra. Da trollet ble vekt av den intense trippinga til Den Minste Bukken Bruse, reagerte han med å brøle: «Kæm i svartsvidde granskauen e det som driv å trampe på brua mi!» Han overdrev nok litt. Han eide jo ikke akkurat brua. Dessuten va det jo ikkje tramping den her bukken dreiv på med. Men, i den formen trollet no va, blei aillt han gjorde både klossat og lite gjennomtenkt. Svaret han fikk va vel greit nok, men no som han likevel va våken, fikk han løst til å skremme litt. Den spede stemmen til bukken, gjorde at han tok litt i: «No kjæm æ og tar dæ,» brølte han. Han hadde sjølsagt ikkje tenkt å ta nån som helst. Aller minst en bukk. Sulten va han, men bukka smake slettes ikkje godt. Han va forresten på lavkarbodiett, igjen. Så han ba heller bukken om å hute sæ av brua. Den Minste Bukken Bruse sprang så fort han kunne over og trollet duppa av igjen.

De andre to bukkan sto ei stund og diskuterte, før den mellomste meldte seg frivillig til å være neste over. Den største bukken va merkelig nok ikkje så ivrig på å gå over. Den Mellomste Bukken Bruse derimot syntes det va spennandes med troll. Og da trollet på nytt trua med å komme og ta han også, va det rett før han sa «værsågod». Men, han tok seg i det. Nokka sånt ville nok ikkje storebroren hans akseptert. Trollet hadde no begynt å bli rimelig irritert av å bli vekt til stadighet. Han brukte å si at han ikkje va av de peneste trollan, så han trengte sin skjønnhetssøvn. Det stemte no ikkje heilt. Han va vel heller et av de flottaste trollan som fantes. Men, så fylt av dårlig selvtillit som han va, forblei han eneboer. Nokken interessante trolldamer hadde han heller ikke møtt så langt. Gnien va han i tillegg. Ellers hadde han kjøpt sæ ei hule å bo i. Men, å bo under brua va gratis. Han måtte bare passe på at Veivesenet ikkje fikk vite om det. Det va det vesenet som eide brua. Ingen hadde sett nokka til Vegvesenet på massevis av år. Så det gikk no noen fantastiske historia om kor fæl det her vesenet va, at selv trollet under brua va redd det. Den Mellomste Bukken Bruse gjentok det den minste hadde sagt, før han gikk. Den feige storebroren skulle sannelig annonseres! Trollet mumla, «la gå da» og bukken kunne i øyekroken se at Den Store Bukken Bruse sto og grov usikkert i grusen, et godt stykke fra brua.

De to første bukkan hadde kommet temmelig lettvint over. Det gjorde storebroren demmes enda mer usikker, der han sto og lagde svære hull i den allerede skrøpelige grusveien. Evig ungkar va han jo. Delvis fordi han utstrålte mye usikkerhet i nærheten av geiter. Det her med å være kul fikk han bare ikkje til. I tillegg va han en skrytepave som ikkje hadde lært seg nokken av de tingene geiter liker aller best. Sånt som å tygge drøv med en selvsikker mine og å lytte oppmerksomt til mekringa demmes. Alt skrytet hans til de to andre, va også bare gjenfortelling av andre bukka sine geitehistorier. Sjøl hadde han knapt nok drista sæ til anna enn litt lekestanging med nån geiter. Selv det va lenge sida. Og no skulle han altså over den hersens brua. Han hadde grudd sæ til det hele turen. Som liten bukk hadde trollet under brua skremt han nokka voldsomt med brølinga si. Bukken kjente beinan begynne å sjelve, bare ved tanken på å gå over. Han hadde egentlig mest lyst til å gå hjem igjen. Der var det heller ingen geiter som kunne komme til å avvise han. Og så kunne han jo kose seg med alt det deilige fôrmelet aleina. Men, å vise sæ som feiging, skremte han meir enn trollet. Han hadde tross alt ett image å ta vare på. I hvert fall innbilte han seg det.

Plutselig dundra det nokka voldsomt i brua. Trollet visste jo kem som kom. Men, maken til spetakkel hadde han ikke opplevd siden slutten av andre verdenskrig. Rett nok var han ekstra lydsensitiv i dag, men det fikk da være måte på! «Kem i huleste e det som prøve å rive ned brua til Vegvesenet!» skreik han. Han syntes ikkje han kunne fortsette å påberope sæ eierskapet over ei offentlig bru. Svaret han fikk va fra en skjelven pipestemme han hadde hørt før. Den Store Bukken Bruse tok jo i så godt han kunne. Men, hørte sjøl at stemmen langt fra va så barsk og bukkat som han hadde tenkt. Trollet brølte nok en gang, mest av gammel vane, «No kjæm æ og tar dæ.» Men, svaret blei overraskanes «Ja, bare kom!»
Den Største Bukken Bruse angra sæ straks han hadde sagt det. Han hadde slettes ikkje tenkt å slåst. Nok en gang hadde han latt kjæften gå før han tenkte. Så ka gjør man da? Jo, bukken la ut om kor stor og sterk han va og ka han hadde tenkt å gjøre med trollet. Han overdreiv så kraftig at trollet nesten måtte flire. Øya så stor som tinntallerkena va det bare de aller største trollan som hadde. Dessuten va det no vel ingen som brukte tinntallerkna lenger?

Trollet reiste sæ opp i full lengde og kikka over brukanten. Va no best å sjekke. Framfor han sto en bukk og skalv, så klovan klapra som kokosnøtter mot brusteinan. Trollet kunne ikkje lenger holde igjen latteren. Da klikka det for Den Store Bukken Bruse. Han blei så adrenalinsint at han sprang til og stanget trollet rett i nesen. Trollet ble så forfjamsa at han tok et steg bakover og sklei på en stor glatt stein. Så falt han bakover i elva, så lang han va og slo haue såpass at alt gikk i svart.
Oppe på brua sto en like overraska bukk. Han hadde nedlagt et heilt troll. Med ett einaste støt! Nokka han ikkje hadde tort å tenke på en gang. Endelig kunne han gå trygt over brua uten at nån ropte til han. Alle åran med usikkerhet og redsel for å dumme sæ ut, raint av han. Og han kjente at en ny og ukjent følelse steig opp i han. Hjertet slo liksom roligare og sikrar. Han gikk til og med litt annerledes. Brattere i nakken og no først i det lille følget, gikk Den Store Bukken Bruse med sjølsikre skritt mot sætra og alle geitern som venta på dem. Lillebror dilta forventningsfull etter. Mens den mellomste led valgets kvaler der han gikk et stykke bak. Han syntes synd på trollet som lå der i elva. Kanskje han bare hadde besvimt? Det lange, gyllne håret til trollet flaut i strømmen. Han så sårbar ut der han lå. Og ualminnelig vakker, til å være troll?

På sætra fikk geitene en travel sommer. Og hjem kom dem så full av kje at bonden fikk hendern full rundt juletider. Glede og harmoni råda i fjøsen. Sjøl den litt tafatte Bonde Bruse skjerpa sæ og tok ekstra godt vare på buskapen sin. Og derfor ble det også produsert melk til den store gullmedalje. På tross av at han hadde latt buskapen gå for lut og kaldt vatn den siste tida, gikk gården no så det suste. Tapet av den ene bukken i sommer, hadde han fått rovvilt-ærstating for. Sannsynligheta for at ørna kunne være synderen, va vurdert som stor i følge Fylkesmannen. Bonden bestemte sæ derfor for å si fra sæ uføretrygda og satse for fullt på økologisk gårdsdrift. Og sia no melkebilen hadde lagt om ruta, måtte til og med Veivesenet vise sæ igjen og oppgradere veien som gikk forbi gården! Men, veien og brua opp til sætra ble det ikkje gjort nokka med. Det hadde man ikkje midla på budsjettet til. Dessuten va det jo bare en kommunal vei.

Og under ei bru, halvveis mellom gården og sætra, satt det fortsatt et troll og spikka figura. Like redd for Vegvesenet som før. Men, det var et lykkelig troll som satt der. Et troll som ikkje lenger va ensom...

Og snipp snapp snute, så var eventyret om Bukkene Bruse versjon 2 ute!


Fritt etter Asbjørnsen og Moe
av Trond Gaasland

 

 



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Dnort

Dnort

48, Sør-Varanger

Født i tullebukkens tegn i 1969. Pappa til Julianne og mannen til "Fruen". Bor i Kirkenes og jobber på kontor. Musikkoholiker og skriveavhengig. Har blogget siden 2005...

Kategorier

Arkiv

hits