Kjære mamma

Mamma ble nylig 80 år. Her e talen æ leste opp på dagen:

En 80-årsdag e jo sjelden (ja, du har jo ikke fyllt 80 før!) Så man må nesten få lov til å holde en liten tale for dæ. Ja, 80 år e lenge for oss menneska og det har jo skjedd masse på de åran. Norge har i følge statistikkan gått fra å være et fattig og trist land til å bli det beste landet i verden å bo i. Vi blei nettopp kåra til det det for n'te gang. Samtidig meldes det at 1,2 miliarder menneska leve i ekstrem fattigdom. Men, la no det ligge. Det her skal jo først og fremst handle om dæ, mamma.  


Mamma på selve dagen (Bildet e lånt av daddaen min ho Ragnhild.)

Du ble født 1. august 1934. Det va både en gledens og sorgens dag. Hitler fikk gjennom en ny lov den dagen som gjorde at han kunne bli enehersker i Tyskland. Men, så ble altså du født samme dag. Og du har jo fra første dag spredt glede og kjærlighet. Og det e nok en viktig grunn til at så mange har samla seg her på huset i dag for å feire dæ. Du en av de sjeldne som virkelig og genuint bryr sæ om andre menneska. Ikke bare mens du jobba på sykehjem. Også etterpå. Og æ føle mæ heldig som fikk lov å vokse opp med dæ som mor. Å være så inderlig ønska, e ikke alle forunt. 

Du e nok av de få i Norge i dag som har opplevd virkelig og utfattig armod. Spesielt etter krigen da dokker returnerte til nedbrente hus i Djupdalen på Vorterøya. Den første vinteren i provisoriske rækved-hus ble gjenfortalt ofte nok da æ vokste opp. Kontrastan til nyrike olje-Norge på sent 70-tall, va enorm. Så klaga æ på for få leka og for lite godteri i forhold til de andre ungan, va ei historie om krigsårene det eneste man kunne være sikker på å få. Det og det vante spørsmålet: «Om alle de andre ungan hoppa på havet, sku du hoppe etter..?!»
Det har no i ettertid vist sæ å være en god ballast å ha med sæ. Og så e det jo ikke sånn at det her, bare va nokka du sa. Selv da æ ringte heim for å høre ka du ønska dæ til 80-årsdagen hadde du ikke nokka større ønska enn en ny tannbørste. Og så va du visst fri for knekkebrø?

Æ skal ikke holde nokka lang tale. Men, æ har lyst til å avslutte med et forsøk på å gjenfortelle det du fortalte mæ om den gangen da fader?n og du skulle godkjennes som adoptivforeldre. Ikke bare fordi den delvis handle om mæ. Men, også fordi den kanskje sir litt om dæ:

"Ja, han kom jo med lokalbåten og det va i mai. Det kan ha vært på samme tia som du blei født. Æ huske ikke helt. Sauan va no ihvertfall ikke ferdig med å lamme. Men, no va det altså endelig kommet så langt at adopsjonskontoret i Tromsø vurderte oss som mulige kandidata. Han va jo fint kledd i dress og slips den karen. Så det va ikke vanskelig å skjønne kem han va, da han kom av båten. Du ska tru folk såg etter oss da æ tok han med mæ heim. Ja, fardin va jo opptatt med å ta imot varan. Nåja, han va no nødt tel å gå nån kilometer grusvei i full vårløsning i finskoen sine. Og likar blei det no ikkje når æ tok han med i saufjøsen. Også der stilte han i lakksko. Ja, for æ sa det te han, sauan og smålamman må no få mat først. Han va jo kommen for å se korsen vi hadde det. Fjøsen ville han no sjøl være med i. Så det kunne æ jo ikke nekte han. Han så stakkar ikke videre ut etterpå. Æ vet ikke om dressen va av lammeull. Men, fjøs lukta det nok av han heile veien heim til Tromsø.


Mamma holder takketale. (Også Ragnhild sitt bilde.)

Etter at æ hadde fådd servert han kaffe og litt kake, spurte han ka meir æ dreiv på med. Så æ måtte vise han væven.
Æ hadde på ei matte som æ nesten va ferdig med. Den likte han og sa at han gjerne sku hadd ei sånn sjøl på kjøkkenet sitt. Ellers sku han jo intervjue oss. Sammen og kver for oss. Og mens han snakka med fardin, sprang æ opp og vevde ferdig den matta han hadde sedd på. Og den fikk han no med sæ når han dro videre. Og så, ikke så mange måna etterpå, fikk vi plutselig beskjed om å komme til Tromsø og hente dæ.» 
Det hadde lenge vært snakk om adopsjon fra Asia eller Afrika. Så æ kunna jo vært både gul og blå. Men, æ e faktisk født i Tromsø av to innfødte der. Omsorgen for sauan og den gode samtalen var nok avgjørende for at æ blei Nordeidværing. Men, kem veit. Det kan også være at jeg ble kjøpt for ei matte...

Kjære mamma. Ho Julianne sa her om dagen at ho håpa at du leve til du minst e hundre. Ho har allerede begynt å planlegge bursdagen din da. For egen del håpe æ du får leve så lenge du vil og at du får beholde helsa. Så sprek en 80-åring e ingen selvfølge. Men, så en også du en sjelden blomst. 

Så folkens, skål for helsa og skål for ho mamma!

3 kommentarer

15.08.2014 kl.14:24

Så utroolig søtt innlegg! Ha en fin fredags ettermiddag :)

Hadde vært hyggelig med en kommentar tilbake. Jeg har nettopp startet å blogge, men jeg går helt den andre veien enn de flest andre, derfor trenger jeg en liten "boost". Jeg skriver om ting veldig få andre skriver om, men jeg er kun 14 år, så jeg blir nok undervurdert. Jeg er her for å bevise at jeg KAN, og om jeg kan, så kan du også. Takker for støtten.

Dnort

15.08.2014 kl.14:56

Hei anonym. Siden du e anonym og ikke legger igjen spor etter dæ, kan æ ikke finne bloggen din.
God helg.

Oddny Eilertsen

16.08.2014 kl.15:57

En vakker tale, kjære dæ. Og ei vakker mor har du også. Hils ho så masse, og si at æ har enda ei av matt'n som ho har vevd.

Dnort

17.08.2014 kl.22:27

Oddny Eilertsen: Takk, har mange fleire matte. Rista dem alle i dag.

Skriv en ny kommentar

Dnort

Dnort

45, Sør-Varanger

Født i tullebukkens tegn i 1969. Pappa til Julianne og mannen til "Fruen". Bor i Kirkenes og jobber på kontor. Musikkoholiker og skriveavhengig. Skriver bok...

Kategorier

Arkiv

hits