Travelt opptatt med ingenting

Livet e bevegelse. Å sitte stille og gjøre ingenting e en kunst i sæ sjøl. Få oppdateringe av bloggen kan tyde på at æ beherske akkurat den kunsten. Du tar både rett og feil.

Eventuelt kunne det jo være at æ e blitt angreppe av en horde med latmakk. At æ rett og slett ikke isst å gjøre nokka som helst. Så gorre, peise lat at det rett og slett må kunne betegnes som et under kver gang æ trekke pusten. Men, nei, så enkelt e det nok ikke. Ingenting e egentlig enkelt. Selv ikke det å være lat e enkelt. Ikke for min del i kvert fall. Hos mæ kreves en masse viljestyrke å klare å holde sæ i ro over lang tid. Æ gjør egentlig nokka hele tida. Sitt æ lenge stille så e det bare for å pønske ut ett eller anna. Det e i hvert fall ikke for å sole sæ eller slappe av. Selv når æ ikke gjør nokka, gjør æ nokka...



Her om dagen kjeda æ mæ såpass at æ tvang med mæ resten av familien i en akebakke bare nån kilometer unna. Den e no egentlig et skilekanlegg, men vi bestemte oss for å definere bruksområdet vidt. Akematter og akebrett fikk større og større fart for hver gang vi satte utfor. Julianne ble som oftest forbirennt på slutten av bakken, av den nokka tøngre pappaen. En pappa som på tross av problemer med å sitte stille, har klart å pådratt sæ nån kilo ekstra ballast. Eller vinterisolering som æ velge å kalle det.



Musikk e jo nokka æ har hatt en lidenskap for så lenge æ kan huske. Og platesamlinga vokser stadig. Nylig va æ en tur i Tromsø. Og der finn man platesjappa Backbeat. Sammen med en anna vinylenstusiast, økte vi sikkert dagsomsetninga til den lille butikken med en 2-300%. Og der har du altså en ting til som æ e opptatt med når når æ ikke har nokka anna å gjøre. Å høre på musikk. Aktiv lytting. Gjerne med headset på.
Men, såpass arbeidsretta e æ altså blitt, at når æ endelig klare å rive mæ laus fra alt anna, så vaske og brette æ klea nede i 1. etasjen der anlegget står. Samtidig med lyttinga. Musikk til arbeidet e jo en bra ting. Har æ bare god nok musikk til, kan æ omså vaske gulvan...



De værste dankdriveran e som kjent kunstneran. Gjør ikke en skit og så stille dem den ut. Det vil si. Enda værre må jo dem som bruke av den begrensa fritida si på å se på skiten, være. (Beklager den vel folkelige språkbruken, men den e av og til nødvendig.) Og æ må innrømme at æ nylig også har vært på kunstutstilling. Æ blei til og med tatt bilde av da æ va der. Så det nøtte ikke å nekte. Æ e for evig og alltid avslørt som den unnalureren av en kunstnisse æ e. Bevisan finnes på facebook-sida til Pikene på Broen, som nylig arrangerte nok et Barents Spektakel. At et såpass livlig og tilstedeværende arrangement e et resultat av rein og skjær skoft, e jo et aldri så lite mirakel.



Selv på jobb driv æ å snik mæ unna ordentlig arbeid. Søke til stadighet permisjon for å komme mæ unna alt mase om å bidra med nåkka nøttig. Helst nåkka som kan telles og vises fram i et fargerikt diagram. I stedet ligg æ å dreg mæ, nån ganga til langt på dag, på hotellrom rundt i Norge. Unnskyldinga e a man jobbe for å forbedre arbeidsforholdan til alle i bedrifta. At man representer mange tusen ansatte og til og med har fellesskapets beste på agendaen. Men, man e jo gjennomskua for lenge sida. Folk som e overbevist om at ingen kan trives på jobben, har for lenge sida konkludert med at alt fraværet mitt e rein flukt.  



Og når endelig søndagen kommer og det e hviledag. Kor finn du mæ da? Joda, da har æ rømt igjen...

Trond G.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits