hits

Jul i gamle dager

Årets juleinnlegg blir av den nostalgiske sorten. Mora mi har opp gjennom oppveksten min fortalt mye om jula i gamle dager.
Så da tenker jeg vi former det hele som et imaginært intervju:

Det er mandag og en uke før jul. Hjemme hos Signy på Nordeidet (i Karlsøy kommune) er det fyr i kjøkkenovnen og lefser og småkaker på bordet. Kaffen står og trekker og vertinna insisterer på at vi må sette oss ned ved kjøkkenbordet. Det er ganske kaldt ellers i huset, for Signy har nettopp kommet hit fra omsorgsboligen hun bor i til vanlig. Hun unnskylder rotet (vi kan ikke se noe rot) mens hun skjenker opp kokekaffe.

Vi spør om hun kan fortelle litt om jul i gamle dager. Og siden hun har opplevd krigen (hun er født i 1934) ber vi Signy fortelle om hvordan jul ble feiret da. Hun setter seg også ved bordet, siden vi insisterer på det.


Adventstjerna skal ned igjen på lille julaften, i følge Signy

S: Jula under krigen... Ja, vi forsøkte jo å feire litt. Om ho mamma hadde vært så heldig å få tak i en appelsin, så kunne jo den deles, så va jo gavan ordna. Og skallet det la vi på ovnen og da blei det no julelukt i huset. Vi måtte klare oss med lite...

Signy ler litt og forteller at hun kanskje overdriver litt, men forventningene var små hos den fattige fiskerfamilien på Vorterøya, der hun vokste opp. På spørsmål om hun husker en spesiell jul, ønsker Signy å fortelle om første jul etter at krigen var slutt.

S: Ja, alt va jo brent ned. Selv det lille overbygget på brønnen vår, hadde tyskerten satt fyr på. Så ho mamma og han onkel fikk tak i nåkka drivved og litt seglduk fra båten, som dem la over brannmuren som sto igjen. Ovnen hadde dem no ikke klart å ødelegge og drivved va det alltid nok av i Djupdalen, så det blei no både varmt og koselig inne. Ho mamma hadde ordna en pakke til hver av oss. Og så fikk æ i tillegg en kjole til dokka mi, av ho tante. Herre min, æ væ jøger (blanding av kryhet og glede) når æ pakka den opp. 

Den vinteren må jo ha vært spesiell, foreslår vi. Signy byr oss mer lefse mens hun tenker seg om.

S: Dokker e no så forsiktig med språkbruken, dokker ungdomma. Æ vil no kalle den vinteren grusom. Det va så vidt det sto til liv. Vi levde på et minimum som æ i dag ikke fatte at gikk an. Mat i havet va det nok av. Og heldigvis berga han onkel båten. Men, å bo under en seilduk og nån iland-rækte råttstokka i nesten 6 måna, det unne æ ingen.

Signy har et barnebarn som er ett år eldre enn det hun var den første vinteren etter krigen. Vi spør om hun kan si noe om dagens jul kontra den hun husker fra årene etter krigen. 

S: Takk og pris for at vi ikke må oppleve nåkka lignanes igjen. Det finnes nok av lidelse i verden om ikke også ho Julianne også må oppleve det. Ho hadde nok takla det, for ho e no en tøffing. Men, dagens jul kan ikke sammenlignes med det vi opplevde. Men, ett hadde vi. Vi hadde ingen forventninge. Og da blei det lille vi fikk, så mye mer verdt! Den dukkekjolen æ fikk den jula, tok æ vare på til lenge etter at æ blei voksen.


Jul i dag er bare nesten som i gamle dager

Signy ser ut av vinduet og vi sitter en stund og beundrer utsikten til Lyngsalpene i ettertenksom taushet. Etter et høflig avslag fra oss på tilbudet om mer kaker, konstaterer hun tørt (omtrent like tørt som kjøpkakene) at hun i år bare sendte penger. "Det e så mye styr med de gavan. Og ungan i dag har jo alt. Æ tenkte dem sjøl veit best ka dem treng."

Hvordan var jula i årene etter krigen? Det var jo da vi bygde landet, blir det ofte skrevet.

S: Det va no selvfølgelig litt bedre. Vi fløtta jo til andre sia av øya og til nytt hus året etter. Ho mamma traff jo han Olaf og vi blei etter hvert syv søsken. Alle jenter. De syv søstre sa vi no gjerne. Ha ha... 
Rasjonering va det jo. Men, for oss betydde det heller at vi fikk litt mer enn det vi hadde hatt før krigen. Det va nok bare sørpå at den klagde på dårlig kaffe og lite røyk...

Signy forteller om samhold og omsorg for flere enn medlemmene i egen familie. Og at det å dele på det man hadde, var en selvfølge. Alle bidro med noe. I det minste egen arbeidskraft. Også barna. Uttrykket "barnearbeid" var ennå ikke i bruk.
Vi spør om hvordan hun feirer jul nå for tiden og hun forteller at planen er å feire jul på Hansnes der hun nå bor. Julemiddag og feiring blir hun med på sammen med "de gamle", som hun kaller de på gamlehjemmet. Hun er selv 83 år gammel og klarer seg stor sett på egen hånd. Hun jobbet selv i mange år på hjemmet og har etter at hun fikk omsorgsbolig, hjulpet til med småting når helsa har tillatt det. Hun liker å kunne være til hjelp.

Vi lurer til slutt på om Signy har noe hun vil si til våre lesere. Om hun har ett visdomsord.

S: Det vil no helst gå godt, bruke æ no å sei. Sjøl om æ en som ofte bekymre mæ unødig, så e det jo sant. Selv krigen overlevde vi. Og ny jul blir det no hvert år.

Med det forlater vi Nordeidet og gir full gass for å nå neste ferge. Vi rekker den akkurat. For det vil jo, som Signy sier, helst gå godt. De fleste bekymringer blir det ikke noe av.

Dnort

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar