hits

Multitrim - Trim i bøtter og spann

Bærhøsten er også en tid for trim i terreng og lading av batterier.

Jeg vil vel påstå at da jeg fikk problemer med blodtrykket og lå innlagt en uke, fikk jeg en kraftig påminning om at kroppen min trenger aktivitet. Jeg så vel ikke akkurat lyset, men mørkt var det ikke heller. Ikke det, jeg har vært aktiv. Men, det har bare vært så halvhjerta. Innfallsmetoden har styrt aktiviteten. Og det er jo utrolig hvor mye forskjellig vær som kan i veien for treninga. Sykling, svømming og skigåing krever tiltak. Helst faste avtaler. Nå som det er tid for multebær går det imidlertid av seg selv. Multa plukker seg ikke selv og den modnes på rekordtid i denne varmen. Og som en ser på bildet under, hender det faktisk at man ser lyset.


Og han sa - La det bli multer. Og se: Det ble multer. Dritmasse multer.

Hver tur er en opplevelse i seg selv. Enten på grunn av naturen og hva som skjer rundt meg. Eller på grunn av utfordringer under veis. Da jeg var en tur i Reinfjorden, klatret jeg jo opp gjennom fjellknausene der. God trim det og full av naturinntrykk. Man blir nesten litt salig når man får se sola skinne gjennom skyene som på bildet ovenfor. Det var ellers ikke antall multer eller hvor mange kilo som ble plukket som styrte hvor jeg gikk. Heller nysgjerrigheten på hva som ligger bak neste haug. Kanskje treffer man på en rein eller et rypekull. Plutselig er man i en liten skog som har etablert seg mellom noen knauser. En oase omgitt av granitt.


Fjellvann. Et av mange.

Bildet over er av et vann som ligger der midt oppå fjellet. Litt sånn plutselig og mest bare i veien for trim og plukking. Men, eventyreren i meg begynner straks å lage historier om alt det mystiske som kan ha foregått her ved dette vannet. Og ikke minst hvor mye rart som kan bo i og ved dette vannet. Jeg hadde tross alt to bestemødre som trodde fullt og fast på overnaturlige vesener. Man snakket ofte om huldra, nøkken, draugen og småfolk da jeg var liten. Dauinger, spøkelser, skrømt og gjenferd var et dagligdags fenomen i mitt lille hode på 70-tallet. Så en tur på myra eller i fjellet vekker ennå minner i tillegg til at man lager nye. Med litt trim og balansetrening på kjøpet.


Multeparadisiske tilstander

Jeg har alltid med meg telefonen på sånne turer. Den er nødvendig som sikkerhet i tilfelle uhell. Og så blir det av og til tatt bilder. Den teller også antall skritt jeg går. Så både naturopplevelsene og trimmen blir dokumentert. Skrittene blir jo mange. Spesielt om man som på bildet under går litt lenger enn man pleier. Jeg innså at det kunne bli litt for langt om jeg skulle fortsette bortetter det jeg der fikk se. Denne delen av fjellet ville det ta mange timer å bli kjent med. Men, neste år blir det nye eventyr i fjellet.


...oppå fjellet, oppå fjellet...

Selv om man er sliten og har vondt i ryggen etterpå, er disse turene med på å lade batteriene til en lang vinter. De mange timene med friskluft og lukt av lyng, pors, mose og myrull er en god investering. Både fysisk og psykisk. Man får tenkt godt og grundig på ting som bekymrer. Og der er det jo nok å ta tak i.
Og plukker jeg mer bær enn jeg trenger kan jeg alltids selge den. Fryseboksen begynner allerede å fylles, så jeg tror jeg må begynne å legge noe ut for salg. Forskere i Finland har faktisk påvist at multer kan kurere kreft! Så her er det bare å trykke nedpå med multer folkens.

Dnort
 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Dnort

Dnort

49, Sør-Varanger

Født i tullebukkens tegn i 1969. Pappa til Julianne og mannen til "Fruen". Bor i Kirkenes og jobber på kontor. Musikkoholiker og skriveavhengig. Har blogget siden 2005...

Kategorier

Arkiv